Nærsynt, kortpustet og hissig

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Del: 

Hva er nærsynt, kortpustet og hissig? Jeg snakker om den norske kunstdiskusjonen. Her er tre punkter som skal gi en spissformulert karakteristikk litt kjøtt på benet.

1. Kunstfeltet er preget av en grunnleggende usikkerhet. De sosiale båndene er skjøre og uformelle, og den enkeltes renommé er sårbart. Det betyr på den ene siden et sterkt incitament til å gå stille i dørene når den offentlige samtalen penses inn på folk i ens egen sirkel, og på den andre siden at man farer forurettet opp når det stilles spørsmål ved fellesskapets verdier, enten det dreier seg om en klikk eller feltet som helhet. Dette er en viktig grunn til at frontene som danner seg i debattene, ikke alltid avspeiler reelle ulikheter og at de finere nyansene ofte går tapt. Den eksplosive hissigheten som preger mange kunstdiskusjoner – spesielt når en «utenforstående» forstyrrer husfreden – er uttrykk for en strukturell usikkerhet i feltet.

2. Vi mangler et sjikt av større og mellomstore institusjoner som er solide nok til å kunne dyrke en klar profil over lengre tid. Dette har to konsekvenser som er viktige i denne sammenhengen. For det første finnes det for få muligheter til utvikle grundige prosjekter og spesialiserte tilnærminger, enten man er kunstner, kurator eller skribent. I neste rekke fører denne mangelen på konturer i de øvre lagene av det institusjonelle landskapet til et underskudd på karriereløp der folk kan sikte seg inn mot stillinger i ulike institusjoner ved å innta klare posisjoner i det offentlige rom. Slik får man ikke demmet opp for den allmenne kortpustetheten som plager samtidskunsten, som både er arving etter en avantgardistisk opprørstradisjon og et ektefødt barn av en nyhetshungrende markedsøkonomi.

3. Kunstkritikken konsentrerer seg i all hovedsak om utstillingsanmeldelser. Selv om kritikerkorpset har en høy nok produksjonsrate til at det over tid danner seg noen puslespillaktige bilder av større sammenhenger, innebærer det punktvise fokuset likevel et klart underskudd på grundigere diskusjoner av både kunstneriske tendenser, teoretiske strømninger, institusjoner og strukturelle betingelser. Sett under ett er kritikken for nærsynt.

Dette er tre generelle problemer som etter min mening blokkerer for en mer interessant kunstdebatt. Dermed er det selvfølgelig ikke sagt at det ikke finnes interessante diskusjoner. De foregår hele tiden, men ikke nødvendigvis i offentligheten. I dette nummeret har vi invitert ti personer til å svare på et enkelt, men vanskelig spørsmål: «Hva er de viktigste sakene som trenger mer diskusjon i kunstfeltet?» Like viktig som spørsmålet om hva man skal snakke om, er hvordan man skal gjøre det, og det er kanskje enda vanskeligere å svare på. I et essay som trekker veksler på en tolv år lang karriere som kritiker, nærmer Kjetil Røed seg dette spørsmålet via et utvalg disputter, overtramp og feilskjær på kunstens område.