Sammensauset politikk

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 4/2015

Del: 

«Myke monumenter»
KODE – Kunstmuseene i Bergen
22.05.–30.09.

Snart får tekstilkunsten endelig sin rettmessige plass i kunstinstitusjonen, skal vi tro direktør Karin Hindsbo i brosjyren til «Myke monumenter» på KODE 2. Riktignok kan jeg huske at tekstil var «hot» også på slutten av 90-tallet, da grensene mellom kunsthåndverk og billedkunst hadde vært under press i to tiår, og Tracey Emin, med quilter fulle av banneord på slep, fikk kjendisstatus, og Rosemarie Trockel og Løvaas & Wagle stadig var å se.
Men det er først de senere årene kunstinstitusjonene har tatt feminismens mangeårige kritikk og tekstilkunstens materialitetsproblematikk og konseptuelle bredde innover seg.
KODE ser ut til å følge opp en tendens. Som Kirsty Bell nylig skrev i Tate Moderns aktualitetsmagasin, er Richard Tuttles installasjon i Tates turbinhall og på Whitechapel Gallery bare en liten del av en serie utstillinger i Paris, Torino og andre steder som på ulikt vis tematiserer tekstil. Vandreutstillingen «Sonia Delaunay» i Paris og London kaster for eksempel lys over tekstil og design som en integrert del av avantgardens estetiske praksis. Andre løfter fram historiske tekstilkunstnere; i Norge har Frida Hansen og Hannah Ryggen separatutstillinger nå, mens en større utstilling av Else Marie Jakobsen ble vist i Kristiansand i 2013. «Tusen tråder» på Lillehammer Kunstmuseum og Maihaugen bygget i 2014 bro mellom tekstil som kulturhistorie og kunst. KODEs egen satsing «Nålens øye. Samtidsbroderi» fra 2013 er et eksempel på utstillinger som problematiserer spesifikke tema innen nyere tekstilkunst.

På en bølge
«Myke monumenter» seiler på bølgen av tekstil og rehabilitering av kvinner. Det er mange interessante kunstnerskap og verk, og det er fantastisk at KODE henter dem ut av magasinet. Publikum bør oppsøke dette og se blant annet Kari Steihaugs Ruin (2013), en installasjon av delvis raknede strikkeplagg, satt sammen som om den var et fredelig steingjerde eller en haug sandsekker ved skyttergraven. Den verner og stenger ute.
Tekstil befinner seg i kroppens randsone; vi pynter oss og dekker oss til med tråder i klær, puter, tepper, møbelstoff og annet. Når Steihaug ses sammen med Inger Johanne Rasmussen og Kari Hjertholm, som har hentet materiale fra militærlagre, åpnes et komplekst rom for å reflektere over menneskets kontaktfelt og omgang med verden. Den som finner Elsebet Rahlffs bortgjemte serie Flagg (1990) og selv bygger en konseptuell bro inn i temasalen «Mening» – der Mari M. Halsøys Wounds (2012) og Marit J. Haugens Coal (2014) vises, med Midtøsten og asylsøkere som tema – får nye perspektiver på materie og menneskelighet.
Tekstilkunstens stofflighet og utforskning av teknikk og form er gjennomgående, og utstillingen demonstrerer at materialitet ikke bare er en problematikk for filosofien, men noe tekstilkunsten jobber med i sin fulle konseptuelle dybde. Hanne Friis’ knallgule vakkert-ubehagelige objekt, Hildegunn Andas skulptur i pedding og linsnøre og flere andre verk åpner for kroppslighetens problematikk. Åse Ljones’ veggteppe av gummi (Vandring mot sør, 1999) og May Bente Aronsens Virvel (1999), som gir assosiasjoner til både hodeskaller og korallrev, har en estetikk som virker på ryggsøylen.

Klebet til det kvinnelige
Jeg er likevel irritert. Det er greit at utstillingen vegeterer på en trend; museet har begrensede ressurser, og kunsten er god. Men selv hvileskjær må ha spenst i frasparket, og her er kurateringen og formidlingen nesten kraftløs. Utstillingen er delt i ulike tema: «Minner», «Mørket», «Mønster og materialer», «Mykt» og «Mening». Den siste kategorien er åpenbart misvisende; det er mening i alle kunstprosjektene. Kategoriene er formet med utgangspunkt i et estetisk overflateblikk: Noe ligner, og alt er tekstil. Men selv om verk er mønstrete, så er det ikke nok å stue salen full og si at en har belyst mønster og materialitet som konsept, teknikk eller form i tekstilkunsten. Formidlingsteksten viser til Pattern and Decoration-bevegelsen, en gruppe på 1970-tallet der tekstil og mønster tok del i et oppgjør med modernismens renselsesretorikk. Maleriet defineres som en åndelig maskulin tradisjon, selv når den handler om maling på lerret, og dekorasjon og materialitet har vært klebet til femininiteten siden Adolf Loos insisterte på ornamentet som en forbrytelse. Pattern and Decoration utvidet riktignok modernismens forståelse av form, og var en viktig forutsetning for dagens tekstil, men museet opphøyer bevegelsen til alle mønstres mor og til en sjangertradisjon for nåtidas kunstnere. Det er historisk og konseptuelt reduktivt.

Hva foregår?
Omstendighetene som gjorde tekstilkunst politisk på 70-tallet, er særegne for perioden. KODE sauser sammen politikk i tekstilkunsten og tekstilkunst som politikk: Det at museets utstilling er en politisk gest som fremmer både tekstil og kvinners kunst, må ses atskilt fra kunstnernes eventuelle politiske prosjekter.
Hege Moens installasjon (Backup Mod. Fretex, 2008), bestående av et malt kjolemønster, drapert stoff og mønsterstykker, kan ses som et eksempel på inngripen i kunsttradisjonens tendens til å redusere tekstilkunst til en forlengelse av kvinners kropp og en form for estetisk narsissisme. Men Moen synliggjør en estetisk tradisjon samtidig som den diskuteres; her er arbeid med mønster kunstnerisk politisk. Bjørg Nedrebø har trykket hydranter i et kaleidoskopaktig mønster og problematiserer snarere forholdet mellom blikk og taktilitet, utforsker stofflighet og kunstneriske teknikker. En abstrahert hydrant åpner for andre lesninger, også politiske, men her handler det om forestillinger knyttet til hydranten som industrielt produkt kontra tekstilen, og ikke så mye om mønsteret. Dessuten finnes det kunstneriske problemstillinger som er nettopp det: kunstneriske. Skal en løfte fram tekstilkunsten, så må en ta kunstnernes prosjekter på alvor. Den ene institusjonen etter den andre gjentar at tekstilkunsten er en vital form på kunstscenen nå, men hvorfor er KODE så uinteressert i å formidle hva som faktisk foregår i tekstilkunsten?