Kontorkonturer

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 4/2015

Del: 

Wenche Gulbransen
«Objekter som ikke passer sammen,
ord som plutselig endrer mening»
Kunsthall Trondheim
30.04.–14.06.

Det er lett å skille de enkelte bestanddelene fra hverandre i Wenche Gulbransens utstilling på Kunsthall Trondheim. Tittelen støtter pent opp om disse renskårne arbeidenes kvintessens.
Skilleark fra regnskapsmapper, med månedsangivelsene stikkende opp som vinger, er tatt fra hverandre og montert i rammer i gangen. Ti kvadratiske verk i forskjellig størrelse er montert som en rutemønstret sky på den ene langveggen, og i enden av det avlange lokalet befinner utstillingens tittelverk seg: Tre bilderammer i lyst tre henger over et overlappende papirfelt preget av rette, sorte tusjstreker. Inne i bilderammene er det plassert tekstfragmenter, sirlig oppført i forskjellige typer håndskrift på overleggspapir. De forskjellige lagene med håndskrift inngår i repeterte mønstre, og de fungerer slik som et slags bokstavelig (i dobbel forstand) statement om form foran innhold. Den grålige gjennomsiktigheten i overleggspapiret tillater de mer markante sorte tusjstrekene i bakgrunnen å markere linjer i de øverste lagene med tekstbrokker – et samspill der de visuelle komponentene likevel er strengt adskilte bestanddeler.
Det er ikke overraskende å lese at tekstfragmentene i et annet av utstillingens nøkkelverk – Say it! Modernity, modernity, modernity. (pattern) fra 2015 – leker med et tekstfragment av den amerikanske kunsthistorikeren Matthew Biro og hans utlegning av moderniteten som en frigjøringsprosess, der eldre strukturer erstattes av nye, på samme tid som den utgjør en kontinuitet. Også her skifter ordene mening ved å gå fra å formidle innhold til å bli formbærende. Setninger legges lag på lag og sammenstilles med andre visuelle markører, som utbrettede pappesker. Det hefter en tydelig materiell sensibilitet ved Gulbransens arbeider, eller – for å parafrasere Biro – en interesse for å frigjøre materialene; de er rent visuelle størrelser.
Mange av bildenes bestanddeler er altså bruksmateriale hentet fra hverdagens arbeidspult. Konturer fra et kontorlandskap løftes ut fra trivialitetenes usynlighet. Og dette viser seg i denne sammenheng å spille godt på lag med kunsthallens kontorpreg – en faktor som tidligere har virket som en hemsko på utstillingene her. Men denne gang virker lokalet som bestilt, om man følger verkene gjennom det J-formede lokalet; fra det resepsjonsaktige inngangspartiet, der Gulbransens stilrene bokutgivelser ligger i en stram rutenettformasjon på et hvitt bord, via de mer åpent danderte skillearkene med månedsstemplinger lenger nede i gangen, til tittelverkets enda tettere tilsynekomst, og til slutt til verkslistens siste tittel: Fra en spiker på veggen henger en bulende mappe av sammenbrettede tykke ark i en kraftig hyssing. Tittelen er Apokryf (2015) og viser derved nettopp til et ikke anerkjent materiale, en oppsamling av rester som er blitt knyttet sammen og til slutt lukket. Første runde viser slik sett et restreservoar som etter hver nye runde strammer seg ytterligere litt til. Det uttalt modernistiske billedspråket pares her med noe mer idébasert og konseptuelt.
Det er ikke mer enn to nummer siden jeg i herværende magasin anmeldte en utstilling av Gerd Tinglum, en av de aller første som her til lands tenkte konseptuelt i en kritisk forlengelse av modernistisk abstraksjon. Stadig flere stemmer visker nå om en ny vår for et modernistisk uttrykk – med alt fra karrierespennende retrospektive utstillinger med kunstnere som Gunnar S. til store samlingsutstillinger viet nyere norsk abstraksjon. Wenche Gulbransen kunne muligens ikke funnet et mer passende tidspunkt å vise verker fra de siste tjuefem årene på enn akkurat nå.
Dette er riktignok ikke den typen arbeider som lar seg betegne som vellykkete med raske henvisninger til aktualitet, i hvert fall ikke umiddelbart. Gulbransens kunstneriske fundament er utvilsomt en markant formsans, en konsentrasjon om det visuelle som bryter ned grensene mellom hva som tilhører «hverdagslivet» og hva som tilhører «kunsten». «Objekter som ikke passer sammen, ord som plutselig endrer mening» er en liten utstilling i omfang og antall verk, men den er rik på detaljer som drives symbiotisk sammen og vokser. Det er en liten stor utstilling.