• Carolina Jonasson: Underströmmar, stillbilde fra videoloop

    Pirolt

All tomorrow’s masters

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Så puster jeg ut etter min ukeslange master-maraton – et lite øyeblikk før jeg fortsetter med min egen, uendelige, og mye vanskeligere, golgateferd mot nattens ende. Og jeg er mindre blid enn vanlig, siden jeg begynner å bli gammel og bitter og saktens har sett større dverger. Men likefullt må jeg stå fast ved at dette fortsatt interesserer meg i høyere grad enn mye annet.

Det er bare det at det var langt mellom de euforiske utbruddene i år, men som sagt; det kan være meg det er noe gærent med. Det er ikke til å komme fra at jeg er ganske sliten. Men i Bergen var det noe med Kari Bengtsons prosjekt som pirret pervoen i meg, noe annet med tegningene til Anna Christina Lorentzen, som fikk den samme pervoen til å våkne helt og sultent se seg rundt etter et passende offer. Det var noe sympatisk over Silke Rokittas dokumentasjon av jordbærbransjen, men samtidlig lå det et dobbelt ekko av nostalgi over det. Men det som virkelig satte seg fast i bevisstheten, som det jeg stadig skulle tenke på først når jeg reflekterte over utstillingen senere, var Stefan Törners sylinderformede variant av en konveks mirrorball – fordi det gjorde nesten vondt å gå inn i den og den gav en opplevelse av å være hensatt til et vektløst univers et sted mellom Studio 54 og en uhyggelig nedtur på angel dust. Traumatiske saker, vanskelige å bli kvitt når man en gang har vært der og stengt døren – en panikkangstinfisert fyr som meg begynner jo øyeblikkelig å søke etter veien ut av faenskapet, og det er fort gjort å glemme eksakt hvor man går ut når alt bare er fragmenter av ens egen forpulte refleksjon. Det fantes ellers kollektive trekk av detektivarbeid, arkivarvirksomhet og vitenskapelig forskning over mye i Bergen Kunsthall, mye mer markant enn noen andre steder.
I Trondheim fantes ingen slike kollektive trekk. Det fantes knapt en gang et kollektiv; jeg teller syv navn i katalogen. Syv navn og seks separate univers (Cathrine Dahl og Ørjan Aas har etablert et helt eget felles solsystem – en visuell kakofoni av animerte tegninger uten begynnelse eller slutt). Den kvintessensielle mannen i sammenhengen må nesten anses å være Are Blytt, som helt på egen hånd ser ut å drive flere kunstnerskap samtidig, der ingen tenkbar strategi blir liggende urørt, men det som virkelig satt beinhardt fast etterpå var Carolina Jonssons videoarbeider, som jeg egentlig har en følelse av at jeg ville hatet intenst hvis jeg var halvparten så gammel som jeg er, men... jeg er jo dobbelt så gammel som det. Det er noe med den graden av perfeksjonisme som ligger i fundamentet her, som sikkert ville gjort meg kvalm i yngre dager, men som nå faktisk virker helt motsatt. Jeg mistenker at det har mer å gjøre med at denne verden også er blitt eldre, og det faktum at denne forførerisk meditative måten å tenke video på ikke er blitt oppdatert siden 70-tallet – før nå. Og DET måtte jo skje i Trondheim, ikke sant? Hvor ellers går tiden i forskjellige hastigheter parallelt ved siden av hverandre på den samme videoprojeksjonen? Og hvor ellers ville noen klare å gjøre noe slikt attraktivt?
På Stenersenmuseet i Oslo er det a completely different story helt og holdent. Som det pleier, egentlig. Det er like før jeg begynner å tenke på den som likedan som den forrige, når de små nyansene plutselig kommer over meg, liksom bakfra. Ett unntak fra alle regler er tilstede; Erik Pirolt, som foruten å vise noen veldig sære tegninger, i en noe datert teknikk – litografi (!), presenterer årtusenets foreløpig rareste video: Indrefittas eksistensielle problem. Så til de grader absurd at den ser ut å komme rett fra en twilight zone, med en problematikk man kan få grå hår av («Fitta mi har vokst veldig i det siste»). Dette, tenker jeg der jeg sitter og humrer, er faen ta meg et unntak fra absolutt alt. De vanlige parametrene for godt og dårlig lar seg overhodet ikke applisere her, men jeg tror det er godt. Eller, jeg er helt sikker på at det er godt, siden det skal litt til for å overraske meg i denne konteksten. Når den ene dama løfter på dyna og forskrekket utbrister «Nei, den er ikke der!» og oppløses og forsvinner begynner jeg nesten å grine av ren pur glede. Og det er ikke bare på grunn av den hyppige bruken av f-ordet. Det har mer med bekreftelsen av menneskets strev med å markere seg hinsides det velkjente å gjøre.
Generelt oppviser alle tre masterutstillingene den samme graden av schizofreni som er, og sannsynligvis skal være, effekten av såpass mange individers forskjellige agendaer. Sånn er det, og sånn har det bestandig vært. Det å skulle kuratere noe slikt må by på en god del hodebry, altså. Jeg vil faktisk ikke tenke for lenge på det. Og man kan heller ikke se slike utstillinger på den samme måten man ser andre utstillinger. Dette er et hint om hva som kanskje kommer, og sånn sett lønner det seg å se etter felles berøringspunkter. Og det er alltid en hard jobb i denne sammenhengen. De siste sporene av 1990-tallet er på vei til å viskes ut, og selv om nye programforklaringer blir skrevet kontinuerlig er det ikke bestandig like lett å få øye på dem, men det er en overhengende melankoli i flere arbeider alle tre steder. Et nostalgisk og litt sårt blikk på tapt sosialdemokratisk norvegiana. Oppvekst og familie. Arv og miljø. Den slags ting. I arbeidene til Elisabeth Emmerhoff, Kari Bengtson (Bergen), Erica Eriksson (Trondheim), Hans E. Thorsen og Ragnhild Ohma (Oslo) forekommer disse strømningene mest eksplisitt, men dukker også opp flere andre steder.
Der er også den vanlige, formulerte og politisk orienterte diskursen, den mer aksjonistiske tilnærmingen, og det nyvåkne ekspresjonistiske maleriet – men det er mer å regne som konstanter i denne konteksten; noen ting forandrer seg sakte over lang tid, andre ikke i det hele tatt. Panta rei.