Tipper Gore Does Norway

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 5/2015

Del: 

Da den såkalte beskyttelsesloven ble klubbet gjennom i sommerferien, ble det påbudt med aldersgrenser for levende bilder, uavhengig av hvor og hvordan de vises. Dermed skal alle museer og andre visningssteder som stiller ut video og film, merke arbeidene i henhold til hvilken aldersgruppe de passer for. Skal de være tillatt for alle, eller skal de ha 6, 9, 12, 15 eller 18 års aldersgrense?
I utgangspunktet er ønsket om en plattformnøytral regulering forståelig. Målet er å verne barn mot skadelige doser med skrekk og sex formidlet gjennom levende bilder, som i løpet av det siste tiåret har fått en helt ny tilgjengelighet. Når innholdet fra tv-en, videosjappa og kinosalen flyttes over på nettet hos kommersielle strømmingstjenester, er det rimelig at aldersgrensene følger med på flyttelasset. Intensjonen er altså god, all den stund Motorsagmassakeren og Deep Throat naturligvis ikke blir mer barnevennlige av å bli vist på mindre skjermer. Riktignok er de største leverandørene av strømmingstjenester utenlandske selskaper og dermed heller ikke underlagt den norske beskyttelsesloven. Men at Medietilsynet ser ut til å ha fått en Sisyfos-oppgave, er for så vidt ikke klanderverdig i seg selv.
Problemet ligger i effekten denne loven vil kunne ha på kunstlivet. Det er opplagt at ikke all kunst er egnet for barn og ungdom. Like opplagt er det at institusjonene har et ansvar for at det blir opplyst om ting som er for drøyt for mottakelige barnesinn. Det bør for øvrig gjelde enten det dreier seg om levende eller statiske bilder, skulpturer, installasjoner eller handlinger i form av performance – selv om bloddryppende aksjoner à la Hermann Nitsch’ rituelle slakting av dyr ikke vil ha en lovpålagt aldersgrense så lenge de fremføres live for publikum. Men en juridisk formalisering av slike advarsler vil rett og slett være skadelig for ytringsfriheten i kunstlivet. Loven opererer med runde beskrivelser av det man vil til livs; «skadelig innhold» defineres som bilder som kan virke «sterkt følelsesmessig opprivende og/eller særlig kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende». Slik oppstår det en stor skjønnsmessig gråsone når man skal fastslå hva som menes med «sterkt» og «særlig». Med de hysteriske reaksjonene på Munchmuseets «Munch + Melgaard» friskt i minne er det god grunn til å tro at det vil kunne få en påtakelig sensurerende effekt.
Etter at Tipper Gore en gang på midten av 1980-tallet ble rystet i sin sjels grunnvoller av noen masturbasjonsallusjoner i en Prince-låt, fikk hun gjennomslag for at alle musikkutgivelser skulle utstyres med advarende klistremerker dersom de inneholdt bannskap eller usømmeligheter. En tilsvarende prippen sensur er, slik jeg forstår det, ikke hensikten med den norske loven, men jeg er redd det kan bli resultatet for den visuelle kunstens del. Visningsrom for kunst bør unntas kravet om aldersgrenser, slik blant annet filmfestivaler og nyhetsstoff er det i den nåværende utgaven av loven.