• Jorunn Irene Hanstvedt: Sleepers (3 dimensions) series (3 pieces)

Tilbake til fremtiden

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

En overflødig kø-leder er plassert på plassen foran museet. Per Kristian Nygårds A sosial sculpture for a sosial democracy refererer både til skulpturbegrepets utvikling de siste tiårene, og til en norsk politisk virkelighet. Den leder oss på ironisk vis opp mot den femte norske skulpturbiennalen.

I årets biennale har man fokus på skulptur som tredimensjonale objekter. Det høres ut som en banal selvfølgelighet, men er ikke nødvendigvis det. Da Rosalind Krauss skrev sitt essay om skulpturfeltet i 1978, var det snakk om en utvidelse som inkluderte blant annet konseptkunst, land art og videokunst. Trekk man tidligere hadde sett på som typisk for skulpturen var ikke lenger nødvendig for at kunst skulle falle inn under kategorien skulptur. Siden den gang har feltet vært utsatt for en kollaps, mener mange. Ordet skulptur har blitt vanskelig å bruke om mye samtidskunst. Man har byttet det ut med andre mer dekkende betegnelser, som installasjon. Norsk Billedhoggerforening er naturlig nok nødt til å tviholde litt på skulpturbegrepet. Uansett er intensjonen denne gangen å vise frem en slags tilbakevending til det tredimensjonale avgrensede objektet som en tendens i samtidskunsten. Det vil ikke si at biennalen handler om skulptur i tradisjonell forstand (selv om noen av verkene faller inn under denne kategorien også). Det meste her står på antimonumentalt vis i kontrast til Vigelands skulpturer. Som for eksempel Espen Henningsen og Hans Martin Øiens No Game. En slags skateversjon av Vigelands Gigantskålen, som vi kan se gipsmodellen til i rommet ved siden av. Eller Jan Freuchens glimrende lydinstallasjon Sa hatten til koppen; to readymades i humoristisk samtale om kunst og skulptur. Tony Ourslers levendegjorte tøydukker dukker opp i tankene. Den samme assosiasjonen vekkes i møtet med Jorunn Irene Hanstvedts Sleepers, som befinner seg i trær i uterommet. Fotografier av uteliggere er overført på tekstil og sydd til dukker i størrelse én-til-én. Gjemt i trærne er de unnselige og oppsiktsvekkende på en gang.
Mange av kunstnerne har blitt vist i andre gruppeutstillinger i det siste, men det dreier seg om kunstnerskap man tåler å se igjen. Siri Berqvam har for anledningen blant annet laget en forstørret tøyreplika av en fyrstikkeske. Her nærmer hun seg Claes Oldenburg i enda større grad enn før. Men illusjonen er mer overbevisende enn hos den gamle popkunstneren. I Little piece of wonderland er det som om tilskueren, i likhet med Alice, er blitt forminsket.
Utstillingen inneholder også skulptur av mer tradisjonell art. I en sal er den figurative stramheten i Istvan Lisztes’ skulpturer stilt opp mot den abstrakte stramheten i Dag Skedsmos stålkonstruksjon. Symmetrien løses opp av Kjell Varvins The second Day. Verket fremstår som en tredimensjonal versjon av et kubistisk maleri, og er med på å problematisere forskjellen mellom to forskjellige medier.
I neste rom finner man en mer sart stemning, der det i større grad refereres til en skulpturekstern virkelighet. Solveig Sumire Sandviks fantastiske dukkehus er utsatt for en katastrofe. Man kan se inn gjennom en brutal kløft i den ene veggen. Huset er uten dører og med kun ett innvendig vindu hvis utsikt går i ett med tapeten. Verket vekker assosiasjoner til Magritte, samtidig som det har et stemningsmessig slektskap til Helene Stubs nydelige Rosarium – instrument med 365 kandiserte roser, som befinner seg i samme rom.
Biennalens intetsigende undertittel skaper bange anelser (den kan i følge katalogteksten også leses som en ironisk kommentar til de bevilgende myndighetene og norsk kulturpolitikk). Men nettopp på grunn av sitt store spenn i både uttrykk, innhold og generasjoner, er dette et godt forsøk på å vise frem hva norsk tredimensjonal kunst er i dag. I utstillingen finner man nesten utelukkende sterke enkeltverker, og fordi kurateringen er så fri, fungerer den. Verkene får tale for seg selv. De går i dialog med hverandre, men på løst assosiativt grunnlag eller ved stemningsmessig slektskap.