Kritikk

Lyst det er å se derpå

Av: Mona Gjessing

Publisert:

Utgave: 6/2015

Del: 

Ann Iren Buan
«The Wait»
Galleri F 15, Jeløy
03.10.–22.11.

Publikum avvises allerede i døra på Ann Iren Buans utstilling «The Wait». En høy, bred, stram, konkav, pastellfarget, marmorert, til dels sprukken vegg bygget opp av mange lag papir, sperrer så å si veien inn i den første utstillingssalen. Vi får stoppe opp. 180 x 550 cm, tørrpastell og pigment på papir, PVA-lim: The Wait. Arbeidet deler tittel med utstillingen som helhet. Valg av materiale og bearbeiding likner mange av de andre kombinasjonene av tegning og skulptur som Buan har utformet de siste årene, for eksempel i bidraget til utstillingen «NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon» på Astrup Fearnley Museet tidligere i år.
Likevel står The Wait, i motsetning til Buans mange tidligere bulkete og amorfe papirobjekter, forbausende stødig med et slags skjelett som holder papirflaten oppe. Jeg får en umiddelbar følelse av å gå inn i en gåtefull fortelling som er påbegynt for lenge siden. En fortelling hvor en ulykke har inntruffet, men hvor det er endringer til noe bedre på gang. Det er et plot som gjerne avvises som en romantisk klisjé når den dukker opp i storfilmer fra Hollywood, men som vi takker og bukker for i det virkelige liv. Heller enn å lese de sammenklistrete og oppstivete papirflakene fra de enorme rullene som en ruin på vei mot sammenbrudd, leser jeg dem i den aktuelle sammenhengen som sårflater som er i ferd med å leges. Solas intense nærvær i «venterommet» den formiddagen jeg avla Galleri F 15 et besøk, spilte sikkert med i opplevelsen, og det var som om jeg kunne se at den lysegule baksiden av The Wait sakte, men sikkert gikk fra å ligne et sår fullt av verk til frisk hud. Heller ikke i de to mindre tilstøtende salene fant sola seg i å spille en birolle.
I den stedsspesifikke installasjonen Lodgers («Leieboere»), står eller ligger fire skeive, gebrekkelige, menneskeliknende papirobjekter rundt i rommet. To av dem lener seg opp etter veggen, én ligger på gulvet, og én står med innsiden ut på skrå i et hjørne av det lyse, lyse rommet. Askegrå, gul-rosa, bøyde, brettet, støvete og stivnet. I virkeligheten et syn trist som f..., men her, i et kunstgalleri på blanke formiddagen hvor sola skinner intenst inn gjennom vinduet, er det en påminnelse om menneskets mulighet til å betrakte egen elendighet i et større perspektiv og kanskje – hvis mulig – endre et og annet. Og i den siste lille salen: En enslig, gul, firkantet tørrpastell på papir plassert i glass og ramme på motsatt vegg av vinduet; Beckoning the Stars. Sola, som ifølge forskere har eksistert i rundt 4,5 milliarder år og er klassifisert som en hovedseriestjerne, stråler inn gjennom vinduet og gis et beskjedent tilsvar fra motsatt side.

Mona Gjessing