Bokkritikk

Fotografiske punktnedslag

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 6/2015

Del: 

New Scandinavian Photography
Bjarne Bare og Behzad Farazollahi, red.
Black Dog Publishing

Hva er status for fotografiet i Skandinavia i dag? New Scandinavian Photography gir hverken oversikt eller noe klart svar på et spørsmål som dette. Utgivelsen bør leses i sin mest nøytrale betydning – som noen eksempler på nytt, skandinavisk fotografi – og ikke som noen sterk påstand om tingenes tilstand.
Boka nøyer seg med å sette en prikk her og der på et bredt lerret. Men om helhetsbildet mangler, får vi likevel noen interessante peilepunkter for hva som foregår på fotoscenen i de skandinaviske landene. En særlig styrke ved boka er at den følger fotokunstens bevegelse vekk fra det mediumspesifikke – den nekter å holde seg til fotografiet og utvider aksjonsradiusen til det vi kan kalle fotografiske situasjoner. Slike situasjoner kan inneholde det meste – skulptur, film, teater og tekst (bøker).

Fragmenter
Det utkrystalliserer seg altså en del temaer eller motiver underveis. Et fellestrekk for flere av de utvalgte kunstnerne er at verkene ofte eksplisitt er del av en større setting: Fotografiene demonstrerer at de er et fragment, eller gjengir en liten del, av en helhet. Nå er selvfølgelig fotografiet alltid et utsnitt av et hele vi ikke (lenger) ser, men som regel samler utsnittet seg rundt et arrangement som gir tyngde til utsnittet som en avgrenset, selvstendig, verk-verden. I New Scandinavian Photography har billedrommet en mye mer intim forbindelse med det som er utenfor utsnittet.
Linn Pedersen er et iøynefallende eksempel, for hennes verker avbilder fragmentet, som sådan. Vi har en tendens til å se ethvert verk som et bilde av noe – eller i det minste som en demonstrasjon, utforskning eller illustrasjon av en idé som lar seg adskille fra verket vi betrakter. Hos Pedersen, derimot, er det nettopp fordypelsen i fragmentet som noe singulært, som selve antitesen til det som lar seg sette på begrep, som ser ut til å være poenget.

Multimedialt
Flere av fotografiene har sterke forbindelser til andre medier. I flere tilfeller inkluderer faktisk det fotografiske for eksempel det skulpturelle eller det maleriske. Gjennom Linda Hofvanders arbeider presenteres vi for fotografier som drar veksler på maleriet – nærmere bestemt color field painting – men som viser seg å være bilder av planker. Slike mediale hybrider er det mange av, men de fleste av dem er likevel trygt rammet inn som fotografi.
Hos Marius Engh er det i enkelte verk ikke fotografier i det hele tatt det er snakk om, men heller spørsmålet om hvordan vi administrerer det visuelle feltet rundt oss i en tid som er overeksponert for bilder. I verket Chase (2012), for eksempel, er det en type gardin-installasjon det er snakk om. Gardinenes mønster er inspirert av en logo fra den amerikanske bankkjeden Chase – og Engh skal i tillegg ha latt seg inspirere av mønsteret på sengeteppet i Munchs maleri Mellom klokken og sengen (1940–43), som igjen går igjen i Jasper Johns Between the Clock and the Bed (1981). For Engh er det snakk om å enten utforske grensene for det visuelle eller grave seg ned i dets genealogi på tvers av mediene. «Every single thing, object and surface is a metaphor for something else and this particular transformation of an object into another insists on this recognition», som Sara R. Yazdani anfører i sitt velskrevne essay om Engh.

Manglende metarefleksjon
Tekstene som ledsager bildene veksler mellom teoretisk essay og intervjuer til mer poetiske innslag. Dette fungerer utmerket. Flere tekster er strålende, deriblant Marit Paasches rørende refleksjon rundt tidens gang og aldring – med Linn Pedersens utstilling «Frokost i det grønne» (Kristiansand Kunsthall, 2015) og Manets maleri Le déjeuner sur l’herbe (1862–63), som Pedersen henviser til, som bakgrunn.
Når det gjelder overbygning svikter boka litt. Tatt i betraktning at flere av kunstnerne her utfordrer det tradisjonelle fotografiet, skulle jeg gjerne sett et essay eller to som reflekterte mer over nettopp denne problematikken. Erling Mostue Bugges innledende tekst er ganske summarisk og sveiper nærmest pliktskyldig innom de forskjellige kunstnerne i boka uten å gi noen kritisk vurdering av dem.
Samtidig er også utvalget for springende til å gi noen skikkelig fyldig motsvar til spørsmålene som oppstår under lesningen/tittingen. Hvorfor alle disse fragmentene? Hvorfor så sterk interesse for materialitet? Hvorfor den økte interessen for situasjoner som overskrider selve mediet?
Selv om dette er en kuratert «oversikt», som redaktørene signaliserer tydelig i forordet, og dermed kan tillate seg en idiosynkratisk innfallsvinkel, hadde utgivelsen vunnet på strammere fokus på et utvalg tendenser i fotografiet, i stedet for å spre seg såpass mye som den tross alt gjør.

Inspirasjonskilde
Mange vil savne kunstnere her – noen opplagte eksempler er Mikkel McAlinden eller Kristian Skylstad – og bakgrunnen for utvalget er ikke så klart som man kunne ønske. Boka har med andre ord en del svakheter. Likevel gjør New Scandinavian Photography en viktig jobb med å fylle et tomrom. For med unntak av standardverk med lite kontakt med den nye fotokunsten finnes det bare enkeltstående utgivelser å konferere med (foruten de sedvanlige Google-søkene, naturligvis).
I tillegg må det også nevnes at trykket er usedvanlig lekkert. Etter å ha levd med den en stund, og bladd frem og tilbake, har den blitt en liten idébank – et arkiv, som til tross for sine begrensinger er fin å bla i når man grubler over fotografiet per i dag.