Kritisk bekjennelse

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 7/2015

Del: 

En bekjennelse, det er det jeg skal begynne med denne gangen. Sannheten er at jeg er lut lei av kritikk. Her snakker jeg ikke om den type kritikk man får for mindre tilfredsstillende oppførsel – den er det tross alt ingen som liker. Jeg sikter til kritikk i ordets snevrere og mer spesialiserte betydning, forstått som utstillingsanmeldelser.
Kritikken er kunstverdenens mest etterspurte tekstsjanger. Ikke uten grunn, for den har åpenbart noen viktige funksjoner. Den viktigste av disse er at den – ideelt sett – representerer en uavhengig posisjon. Denne uavhengigheten er definert gjennom en dobbelt forpliktelse, som det er imperativt å ta på alvor dersom kunsten vil være en del av en større offentlighet: Kunstkritikeren skal på den ene siden formidle vurderinger fra publikums ståsted til fagfolk, på den andre siden skal hun formidle spesialisert kunnskap til et publikum av ikke-spesialister. Det som gjør kunstkritikken til kunstverdenens dominerende tekstsjanger, er imidlertid ikke nødvendigvis bare prisverdig. Kynisk kunne man si: Anmeldelser er sjetonger i spillet om samlernes gunst, stipender og offentlige midler. Det er rett nok en ensidig oppsummering av kritikkens nytteverdi. Men det samme gjelder for idealet om kritikkens uavhengighet.
Den faktiske kritikkvirksomheten utfolder seg et sted mellom disse polene – den kynisk-pragmatiske og den ideelle. Sånn sett er den et typisk eksempel på en kulturell form som er preget både av menneskelige vyer og mangler, og det er kanskje ikke større grunn til å klage over kritikken enn et hvilket som helst annet kulturuttrykk. Like fullt er jeg altså lei av kritikk – og ikke minst av alt pratet om kritikk.
Hva er så galt med kritikken? Kanskje først og fremst at den er gjenstand for en overinvestering av forventninger, på bekostning av andre, mer arbeidskrevende teksttyper. I rollen som kunstfeltets primære refleksjonsmedium har en tekstsjanger laget for kjappe domsavsigelser, fått en altfor tung bør å bære. Som redaktør er jeg strengt tatt forpliktet til å erstatte disse generelle utfallene mot kunstkritikken med et program for en ny og bedre kritikk. Men dersom jeg hadde visst hva løsningen besto i, ville det ikke vært noen grunn til frustrasjon. La meg i stedet avslutte med et mer beskjedent nyttårsforsett i fire punkter:
1. Det selvkritiske blikket på egen virksomhet er altfor ofte fraværende i kunstkritikken. Skråsikre vurderinger må tones ned til fordel for tvil og spørsmål.
2. Den overdrevne kollegiale ansvarsfølelsen, som vanner ut kritikerens egen posisjon med for store doser «rimelighet», må bekjempes. Kritikeren må kunne holde sin egen fane høyere, uten redsel for å forråde kunstfeltets verdier.
3. Den typiske anmeldelsen av en norsk gruppeutstilling konkluderer med at det kuratoriske rammeverket er for svakt eller for trangt, men at det heldigvis er mange fine verk i utstillingen. Kuratoren skal ikke lenger tjene som kritikernes Prügelknabe.
4. Fra og med 1. januar 2016 bannlyses også fraser à la «verket/utstillingen får oss til å reflektere over...» og andre uforpliktende koblinger mellom det man kan se og det man kan tenke.