Sex, funk og Wergelandsveien

Av: Trude Iversen

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Kunstnernes Hus har med ansettelsen av den etablerte kuratoren Maaretta Jaukkuri forårsaket et gledelig forventningspress for den kommende aktiviteten på «Huset», der de siste årenes utstillingspraksis har skjemmet de klassiske lokalene, i ett av de potensielt mest attraktive utstillingsstedene i landet. Og bare for å ta det med en gang: Jaukkuri innfrir.

Ved overrekkelsen av en lekker pressemappe som utdeles med stolt selvfølgelighet fra resepsjonen aner en nye takter fra den 78-årige stiftelsen. Nytt design, en fin norsk-engelsk katalog med gode tekster, blant annet et interessant intervju med kunstnerne, og dokumentasjon av verkene. Øverst i trappen velger jeg å gå etter den rytmiske lyden og møter verket Of the Universe of the Ball (2008) – det viser seg å være avgjørende for utstillingsopplevelsen. «De andre» og «det andre», som er Dias & Riedwegs tilbakevendende problematikk, er her etablert i en estetisk situasjon som synes blottet for didaktikk.
Ved Funk Staden (2007), som var et bestillingsverk til Documenta i fjor, akselereres forsøket på å inkludere blikket som ser i verket. Installasjonen, bestående av videoprojeksjoner, speil og transparente flater, omfavner tilskueren. Tittelen bygger på Hans Stadens beretninger fra 1500-tallet om «et vildt, nakent, grusomt, kannibalistisk folks land». Kunstnerne har bedt funkdansere om å gjenskape deler av beretningen og det er effektivt, men de unge danserne i Rio de Janeiro forblir mytiske, «etniske», seksualiserte og fremmede. Med en viktig forskjell: Den tradisjonelle turist- og medierepresentasjonen, de stereotypiene som stadig reproduseres settes for et øyeblikk over styr. En kan innvende at dette etablerer en ny type pedagogikk, av en mer forståelsesfull type, men fordoblingen av klisjeene skaper noe mer. Innvendingen har relevans, men forteller ikke hele historien, nettopp fordi verket ikke forsøker å være den «autentiske» representasjonen.
Utstillingen omfatter foto, videoobjekter og vegginstallasjoner som ufrivillig kommer i skyggen av de to foregående videoinstallasjonene. Det sterke videomediet og funkmusikken gjør overgangen vanskelig, noe som kunne vært løst på en annen måte utstillingsteknisk. Ved utgangen møter jeg mitt eget opphav, i installasjonen Juksa (2006) og jeg kjenner på representasjonens motvillighet. Verket består av et sandteppe med et par stoler, en bakprojeksjon og en større veggprojeksjon. Beretningen er fra den smellvakre Sørfugløya i Troms, om tre forskjellige menneskers forhold til øya. Ved å riste av seg ubehaget ved å bli objektifisert (iblandet en akutt hjemlengsel), er det mest påtagelige ved verket den sammensatte oppbygningen av selvstendig arkivmateriale og nye opptak sommeren 2006. Kunstnernes valg av utklipp illustrerer kanskje tydeligst arbeidsmetodens originalitet. De gjør filmopptak av mennesker som snakker om livene sine på øya, men de forstår ikke språket, og må gjøre utvalg basert på det de ser, ikke det de hører. Selvfølgelig har vi som publikum hørt det før, disse standhaftige nordnorske kvinnene med ukuelig optimisme, alvoret i blikket til fiskeren Bjørn P som snakker om utflytting – og forventningen til noe mer enn en poetisk beretning er påtagelig.
Kanskje det ikke går, med dette verket, vist på Kunstnernes Hus i Norge. Og kanskje er dette nettopp hovedproblematikken som gjør Dias & Riedwegs produksjoner interessante. Representasjonen av den andre, den som er utenfor den dominante kulturen, er vanskelig og kompleks – forsøkene på å bevare kompleksiteten er først og fremst en vedvarende oppgave som denne utstillingen i høyeste grad illustrerer. Målet kan ikke være å bli enige, det ville være autoritært.
Det er noe veldig nytt på gang på Kunstnernes Hus. Med Litteraturhusets braksuksess som toneangivende for de debattene som føres i dag, har området langs Wergelandsveien igjen blitt revitalisert.