Kjepphest i solnedgang

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 1/2016

Del: 

I kjølvannet av den blåblå regjeringens programerklærte mål om å gjennmgå Kulturrådet, skal nå statens kunstnerstipend under lupen. Gjennomgangen skal utføres av ordningens utvalg, som siden 2000 har vært en administrativ underavdeling av Kulturrådet. Mandatet er omfattende, og fristen er kort. Utvalget skal ta stilling til alternative løsninger for oppnevnelse av stipendkomiteene, antall komiteer og fordeling på ulike faggrupper. Resultatet skal være klart i april. Et hovedspørsmål er: Skal oppnevnelsen av komiteen tas bort fra kunstnerorganisasjonene og overføres til Kulturrådet?
På vei inn i dette utredningsarbeidet har utvalget fått med seg en bunke med stortingsmeldinger og tidligere utredninger som inneholder ettertrykkelige anbefalinger om å la Kulturrådet ta seg av oppnevnelsen. En nøkkelfigur i utviklingen av de underliggende argumentene for disse anbefalingene er kultursosiologen Per Mangset, som i flere år har fungert som kongelig hoffleverandør av kritiske perspektiver på den nåværende stipendkomitéstrukturen. «Korporatisme» er stikkordet for Mangsets skepsis mot dagens ordning, der medlemmene i stipendkomiteene altså er valgt eller oppnevnt av kunstnerorganisasjonene. Med korporatisme mener han et mer eller mindre formalisert samarbeid mellom stat og kunstnerorganisasjoner. Mangsets hovedargumentet mot denne modellen baserer seg på at kunstnerorganisasjonene vil la sine vurderinger av kunstnerisk kvalitet farges av sosiale, velferdsmessige og økonomiske hensyn. I en artikkel i siste nummer av Nordisk Kulturpolitisk Tidsskrift sporer Mangset igjen sin trofaste kjepphest til felts mot den lumske kunskorporatismen og hevder at det finnes «en grunnleggende motsetning mellom kunstens autonomi- og kvalitetslogikk på den ene siden og interessorganisasjonenes velferds- og demokratilogikk på den andre».
Om man følger Mangsets utlegninger om det norske kunstfeltets korporative trekk, ledes man inn i en svært trang gate, der idealtypene står i veien for et videre utsyn. For i iveren etter å identifisere kunstnerorganisasjonene med en entydig heteronom logikk, overdriver han båndet komitémedlemmene har til organisasjonene: Her dreier det seg om menige kunstnere som er valgt av andre menige kunstnere på kunstfaglig grunnlag, ikke fagforeningsoppnevnte pamper. På den andre siden underkommuniserer Mangset i hvor stor grad de «korporative» tendensene han kritiserer på generelt grunnlag, er faset ut i norsk kunstliv. De «demokratiutfordringene» som Mangset mener all korporatisme innebærer, vil etter mitt skjønn bli langt større om man sentraliserer oppnevnelsen ved å overføre den til Kulturrådet eller et annet departementsoppnevnt organ.
Utvalget oppfordres herved til å ta på seg brillene, skru på lyset og lese Mangsets mange bidrag til diskusjonen om oppnevnelsen av stipendkomiteene med all den selvstendighet som sømmer seg et armlengdes organ. For mange før dem ser ut til å ha slukt disse argumentene rått i dårlig leselys.