Hurra for stipendøkning?

Publisert:

Utgave: 1/2016

Del: 

Den kommende økning av stipendbeløpene som kunstnerorganisasjonene har kjempet gjennom, er en god nyhet som ikke er uten bismak. Mens en økning av stipendene er riktig isolert sett, og hyggelig for dem som får, blir differansen til dem som står uten større. Det kan være verdt å problematisere prioriteringen av beløpsstørrelser kontra antall stipender.
Mens det tidligere syntes å være en utbredt holdning i Norske Billedkunstnere (NBK) at de som er gode nok får stipender, sier styreleder Hilde Tørdal: «Ikke alle som fortjener det får stipend» (Billedkunst nr. 7 2015). Det vitner om en positiv holdningsendring i organisasjonen. Spørsmålet blir da hva man gjør med dette. Et system med bedre visningsvederlag kan umulig bidra med det samme som flere arbeidsstipender. En kunstner kan ikke regne med å ha en utstilling i en offentlig utstillingsinstitusjon årlig. Selv om dette var tilfellet, så snakker vi vel ikke om vederlag på over 200 000 kroner? Det er vanskelig å se hvordan man kan komme utenom å øke antallet stipender om man vil gavne kunstfeltet bredt.
Hvilket ambisjonsnivå skal vi legge oss på? Hvor mange kunstnerstipender bør det være for å yte kunstfeltet rettferdighet? Problemet er å komme fram til et begrunnet tall. Kunstnere kan ikke be om en ubegrenset mengde stipender. Så hva med følgende modell å imøtegå politikerne med: Gi arbeidsstipender til det antallet profesjonelle kunstnere som er nødvendig for å opprettholde ønsket aktivitetsnivå i kunstfeltet. Vil man opprettholde dagens nivå, må man betale for den produksjonen som nå subsidieres av kunstnerne selv. Slik kunne samfunnet bli ansvarliggjort den kunstproduksjonen som faktisk er ønsket. I så fall tror jeg vi ville snakke om en dobling av antall stipender.

Jørund Aase Falkenberg