• Maria Sundby: De Te Fabula Narratur, bilde fra videoen

To serve 10 000 masters

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Og så dette. Etter å ha harket mellom landets tre største byer for å se på masters må man zikkzakke seg gjennom Oslo for å se enda flere.

Forskjellen mellom akademiet og kunstfag fortsetter å krympe. Flere, om ikke de fleste, på kunstfag opererer uten tvil innen den arena vi har lært oss relatere til som «samtidskunsten». Noen av dem vil heller ikke ha noen problemer med å fungere innenfor kunstinstitusjonen etter endt utdanning, og atter noen gjør det allerede. Og noen er gode, og atter noen er veldig gode. Som alltid i dette tilfellet følger det jo med en masse smykker og greier jeg har liten orienteringssans i forhold til. Jeg sier ikke det er dårlig. Jeg sier ikke at det er uinteressant. Det jeg sier er at jeg mangler kompetanse for å forholde meg til det. Jeg kan bare si om jeg synes noe er pent eller ikke, men det har liten betydning hva mine personlige preferanser i det feltet er.
Gjennomgående på alle fire visningssteder er Steffen Håndlykkens hommage til Gordon Matta-Clark. Noen steder er inngrepet tydelig, andre steder overser man det helt hvis man ikke ser etter det spesifikt. Det skal se ut som om vinduet er knust, og best fungerer det på Format, der et digert vitrineskap fått flere små glass «knuste», og akkurat de hyllene er selvfølgelig tomme, slik at det ser ut som en omfattende smash & grab-action. Den historiske referansen til Matta-Clarks knuste ruter ligger der og durer i bakgrunnen – problematikken som utløste handlingen er jo fortsatt tilstede. Og Håndlykkens intervensjon sier noe om institusjonenes motstand. Ja, den blir egentlig et ganske eksakt målerinstrument for hvor stor den er per i dag på hvert enkelt sted. Ingen kjøper det store hullet på GAD som reelt, men på Format er det avgjort annerledes.
Ellers er det på GAD det meste skjer. Silje Hogstads store bilder, jeg tror vi må si det er mixed media på papir, er utrolig forførende og rommer et veritabelt regn av plutselige geniale innfall. Javel, så tar hun kanskje av fra et ofte forutsigbart landskap av cartoons og barnebøker, men de dras ned i møkka med en voldsom bevegelse og en vilt applisert koloritt vi ikke har sett ofte siden Berlin 1980. Effekten er at man blir nødt å revurdere hva man trodde man visste. Den rastløse linjen og totalt uventede materialbruken står i en nesten perfekt kontrast til motivenes klamme uskyld. Det fungerer veldig godt på meg i hvertfall; hver gang jeg passerer et av bildene hennes blir jeg bare stående og brøle av mine lungers fulle kraft, slik at jeg skremmer vannet av de andre som er tilstede. Min entusiasme kan ofte anses å være et sosialt handikap, kan du si. Og når jeg så kommer meg frem til Kjetil Aschims helikopter gjør jeg noe jeg sjelden gjør – jeg vurderer hvor lenge jeg må sitte oppe om nettene for å kunne kjøpe den. Du verden, for en nydelig dings! Jeg aner ikke om det er kunst eller design mannen driver med, men det er det lekreste i byen for tiden. De andre tingen hans suger ikke heller, for å si det sånn. Bra saker.
Jeg må i sammenhengen også nevne Maria Sundbys prosjekt i BOA. De Te Fabula Narratur er en video på tolv minutter som alt annet rundt – kart, tegninger, tekst, t.o.m. møblene – utgår fra. Dette er detektivarbeid som kunstnerisk strategi – noe jeg mener å ha sett mange ganger før, men det gjør ikke så mye når det fungerer. Sundby klarer å grave frem ganske mye fra en fantastisk villa i Voksenkollveien som nå er revet. Via en serie tilfeldigheter virker det som om dette arbeidet har fått lov til å utvikle seg til en ren besettelse – noe som vel nesten er å anse som nødvendig for denne typen arbeid. Hva vi til slutt får er en fascinerende historie om en homofil kondomprodusent i 1930 og -40-tallets Oslo. En merkelig skjebne bare det, men det er også en historie om ekstravagante selskap og grandiose fester. Sundby løfter på nær sagt hver eneste stein for å se hva hun kan grave frem av informasjon, og hun får frem ganske mye. Ubehaget som ligger i gamle fotografier kommer veldig tett på, til slutt er det som å forholde seg til spøkelser som plutselig våknet opp.
Nå, det var vel det viktigste. Det er selvfølgelig mye mer her, og mye av det er som sagt godt. Men dette er hva jeg ble sittende med til slutt.