Ballongen som sprakk

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 1/2016

Del: 

Marit Følstad / Ole Jørgen Ness
«THE BLACK FLAG»
Galleri Haaken, Oslo
14.01.2016

Marit Følstad og Ole Jørgen Ness er begge meritterte kunstnere med karrierer nasjonalt og internasjonalt. Følstad er best kjent for videoverk og neonarbeider der hverdagslige handlinger og subkulturelle motiver løftes fram gjennom et estetisk polert uttrykk. Ness ble kjent på nittitallet med sine ulike alter egoer og har i økende grad blitt anerkjent for verk i ulike media, spesielt tegning og maleri.
Uavhengig av merittlistenes lengde er jeg i utgangspunktet velvillig innstilt overfor enhver som tør å stille seg opp og fremføre kunst live foran et publikum. Det ligger nesten alltid noe generøst og sårbart over en slik gest. Denne kvelden i Galleri Haaken mister jeg likevel sympatien med kunstnerne ganske raskt. Hvorfor denne gjerrigheten på originalitet så vel som humør og tilstedeværelse?


Marit Følstad sitter ved et bord med ryggen mot publikum. Til venstre foran henne står en glassbeholder inneholdende et femtitalls sitroner. Nitid farger Følstad sitronene svarte med tusj før hun plasserer dem i en annen glassbeholder til høyre på bordet.
Ved siden av jobber Ole Jørgen Ness fram en tegning med svarte og hvite kritt på de svarte veggene i et hjørne – bølgende linjer som veksler i tykkelse og skarphet. Tegningen utføres langsomt og med stort alvor, kroppens og armens bevegelser minner om en dans.
Parallelt med de to ulike tegnehandlingene, beveger to unge kvinner seg rundt mellom kunstnerne og blant publikum. De stopper opp på ulike punkter. Blåser opp store, svarte ballonger, som når de har nådd bristepunktet, enten sprekker med øredøvende smell eller tappes langsomt for luft. Kvinnene lukker øynene mens de dramatisk lar luften fra ballongene blåse dem i ansiktet så det lange, rufsete håret bølger. Alt skjer til et lydbilde av monoton elektronisk musikk i mørke toner. Lyden øker og minker i intensitet i løpet av performancen. Innimellom høres sirenelignende lyder.
Flere ting foregår på én gang, og tidlig i performancen skapes en forventning om en form for utvikling i de ulike elementene og sammenhengen mellom dem.
Med tanke på den ladede tittelen bør det finnes all grunn til å forvente at et eller annet skal oppstå underveis i forestillingen, som kan mane fram assosiasjoner utover det som er sansbart i rommet. Umiddelbart sender tittelens svarte flagg tankene mot et knippe fenomener som alle har noe opprørsk og farlig over seg: Først og fremst det opplagte; det legendariske hardcorebandet fra syttitallet med samme tittel. Men også IS’ svarte flagg som heises i byene terrorgruppa underlegger seg; forbudsflagg mot bading i strømfylte farvann; anarki, død og dysterhet generelt, springer en i hu. En lang pressemelding forfattet av Ness greier ut om de to kunstnernes interesser, referanser og motivasjon for performance som uttrykksform. Teksten rundes endatil av med et knippe forslag til hvordan betrakteren kan tolke de ulike elementene i performancen – ikke akkurat et grep som vitner om tillit til eget verk. Trangen til å belære publikum er imidlertid forståelig: Kontrasten mellom den ordrike utlegningen, og det man faktisk får oppleve i forestillingen, er stor.
For minuttene tikker og går, og det er lite som skjer. Hver av de ulike aktivitetene fortsetter som de startet. Til tross for at både de bølgende krittlinjene og de gule fruktene som farges svarte, framstår som visuelt attraktive til en viss grad, er ingen av dem interessante nok til å sette i gang noen form for intellektuell eller følelsesmessig bevegelse.


Det er heller ikke lett å få tak på sammenhengen mellom de ulike handlingstypene som pågår i rommet; de greier aldri å føye seg sammen til en helhet som er noe annet og større enn summen av bestanddelene. Ness og Følstads bortvendte aktiviteter faller fort ut av fokus til fordel for ballongblåsingen. Denne er åpenbart ment å utgjøre et slags «truende» element; det fungerer også på et vis idet publikum ikke kan la være å lure på når det neste ubehagelige smellet kommer.  Men i likhet med sitronsvertingen og krittegningen blir også denne ideen for simpel, og greier ikke å lade rommet med følelsen av fare som tittelen legger opp til. Etter en halvtime står publikum med uttrykk apatiske av kjedsomhet, og hendene klare til å beskytte trommehinnene.
Det furtne oppsynet til de ballongblåsende kvinnene, deres slanke spenstige kropper og smakfullt sminkede ansikter, bidrar til å gjøre det hele enda mer overflatisk, nesten på grensen til det komiske. Har de kjente kunstnerne leid inn folk fra et modellbyrå for å ta seg av den ubehagelige jobben med å smelle ballonger, liksom? Dessverre er dette kunst på sitt verste; platt, langtekkelig og det minst sjarmerende av alt: osende av selvhøytidelighet.

Silje Rønneberg Hogstad