Hvem myrdet Gaston Goutier?

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 2/2016

Del: 

Som kjent fødtes den moderne kunstkritikken i Paris med La Fonts angrep på den fremherskende rokokkostilen blant akademiets medlemmer. Like kjent tør det være at kunstnerne umiddelbart tok til motmæle med krav om å få kritikeren kneblet.[1] Negativ omtale, mente kunstnerne, skadet deres renommé og salgsinntekter. Ja, det skadet faktisk fransk kunst i sin allminnelighet. Følgelig kunne kritikk i høyden presenteres for kunstneren under fire øyne, aldri i offentligheten. Ettersom kritikk rettet mot akademiets kunstnere også rammet kongen, strammet Ludvig 15 etter sindig overveielse inn på sensuren.[2] I den lykkelige tiden som fulgte, slo den franske kunsten ut i full blomst, med verk som ikke på noen måte sto tilbake for de fremste frembringelsene av det italienske quattrocentoets mestere.

Mindre kjent er kanskje en tragisk tildragelse i en liten provinsby nord-vest for Paris, som utspilte seg på et tidspunkt da kunstkritikerne hadde trosset sensuren, og rokokkoens livsbejaende sensualitet hadde måttet vike for nyklassisismens moralisme og golde skjematisme. Omstendighetene rundt denne hendelsen var som følger: Kunstneren Gaston Goutier, en av Francois Bouchers favorittelever, hadde etter en kort karriere i Paris trukket seg tilbake til sin fødeby for å vie seg til sitt kall uforstyrret av et i stigende grad tøylesløst kritikerkorps rekruttert fra de lavere stendene. Etter en nesten umenneskelig viljesanstrengelse vinteren 1781 lyktes det Goutier å ferdigstille et storslått takmaleri i sitt atelier, der selveste Madame de Pompadour ga skikkelse til Venus idet hun, omgitt av flaksende amoriner og sprunget i møte av en flokk snehvite puddelvalper, kom ridende inn fra havet i en farkost av funklende perlemor forspent med delfiner; alle bildets elementer bød seg frem for betrakteren i fullstendig harmoni, innhyllet i en aprikosskimrende ambiance.

Skjønt Goutier med dette hadde skapt et verk som på ingen måte sto tilbake for Bouchers fremste triumfer, fant han ingen fred. En stadig hvesende critique intérieur hemmet både ånd og hånd fra fri utfoldelse. I sin fortvilelse søkte han å eksorsisere den kritiske demon som hadde tatt bolig i ham. Ut fra prinsippet om at ondt skal ondt fordrive vendte den lærde kunstneren seg til den antikke samfunnsinstitusjonen som under bestemte betingelser lot enhver borger ytre seg fritt om politiske anliggender – parrhesia.

Langfredag 1782 inviterte Goutier derfor byens samtlige kunstkritikere til sitt atelier. Her ble fem stoler – én til hver kritiker – satt frem i sirkelformasjon rundt et lite pentagonformet kabinett med vegger av finmasket rotting. I kabinettet ble det plassert en sjette stol, og på denne, i kritikernes midte, anbragte Goutier sin egen person. De inviterte kritikerne var: apotekeren Jean Faucet, som publiserte sine betraktninger om kunstens fortrinn og mangler under pennenavnet Diogène le Jeune; pater Pierre Soulange, alias P.S.; gouvernanten Justine Haricourt, alias Justitia; buntmakeren Francois Trebuchet, alias Honoré Vérité; samt lokalavisens redaktør, en bitter, oppfarende mann ved navn Hirsch, hvis nom de plume var Clameur de Haro.

For å sikre seg at det som kom frem under seansen, virkelig var kritikernes sannferdige vurdering av verket, hadde Goutier skaffet til veie et sannhetsserum. I egenskap av apoteker fikk Faucet som oppgave å administrere det foreskrevne antall dråper til alle kritikerne inkludert seg selv. Dette krevde virkelig en kyndig hånd, da serumet i større doser hadde dødelig virkning. Den eneste som skulle være avholdende, var Goutier. Så snart de seks hadde funnet frem til sine anviste plasser, og fem av dem hadde inntatt serumet og lagt hodene tilbake for å beskue Goutiers maleri, ble rommet fylt av en øredøvende summing, som hadde en sverm med sirisser av bibelske proporsjoner fløyet inn av vinduet. Luften formelig vibrerte av de mange sannheter som ble slynget ut, hensynsløst og uten omsvøp. På denne måten gikk det en time, kanskje mer; ingen visste sikkert. Da serumets virkning avtok, og de fem kritikerne våknet fra den absolutte ærlighetens rus, kikket den omsorgsfulle Justine Haricourt inn i kabinettet og oppdaget at Goutier satt blek og urørlig i stolen sin. Faucet kunne raskt fastslå at Goutier var død og at dødsårsaken var en dødelig dose sannhetsserum.

Den dødes høyre hånd holdt en fjærpenn, mens venstre hadde stivnet rundt et ark. På dette arket var det tegnet opp et skjema utviklet av Jonathan Richardson d.e. (1667–1745), den kvantitative kvalitetsvurderingens far. I skjemaet hadde Goutier med sin karakteristiske skjønnskrift oppført følgende tall: 8, 9, 18, 19, 3, 8. Hadde Goutier satt karakterer på sitt eget kunstverk? Eller anga disse sifrene kvalitetsnivået på hans kritikeres prestasjoner? Neppe. Det ville være langt mer nærliggende å tro at tallene – som en siste, ironisk gest – identifiserte kunstnerens morder. I kraft av å være denne korte beretningens allvitende forteller kan vi nemlig med absolutt sikkerhet fastslå at Goutier hverken døde av et illebefinnende eller for egen hånd, men at han tvert imot ble myrdet av en av sine fem gjester. Når det gjelder hvilket motiv morderen måtte ha hatt, vil vi ikke invitere våre lesere til å spekulere. Spørsmålet er derimot: Hvem drepte kunstneren Gaston Goutier?

Svar på mordmysteriet supplert av en kort redegjørelse for resonnementet som ledet til løsningen, kan sendes til red@billedkunst.no innen 1. april. Innsendere av korrekte svar vil delta i loddtrekningen om en flaske Alary La Font d’Estévenas 2012 samt et eksemplar av Albert Dresdners Die Entstehung der Kunstkritik im Zusammenhang der Geschichte des europäischen Kunstlebens.

NOTER
1. En rekke kunstnere publiserte pamfletter, der de i sarkastiske ordelag frakjente kritikeren retten til å offentliggjøre negative uttalelser om kunst. Det sirkulerte også flere karikaturer av La Font. I 1763 publiserte akademiets sekretær, Charles Nicolas Cochin, satiren Les misotechnites aux enfers (Kunsthaterne i underverdenen), der La Font etter sin død dømmes til å tilbringe evigheten med å lese alle de tåpelige kritikkene han banet veien for.
2. La Fonts kritikk av rokokkostilen var indirekte rettet mot det han anså som forfallstendenser ved hoffet. For flere av La Fonts meningsfeller var den fremste representanten for dette forfallet Madame de Pompadour, som spilte en viktig rolle som kunstmesen. Jf. Marike Jonker. «La Font de Saint- Yenne. Jansenism and the Beginning of Indipendent Art Criticism in France». I: Carol Adlam og Juliet Simpson, red. Critical exchange: Art criticism of the eighteenth and nineteenth centuries in Russia and Western Europe (Oxford: Peter Lang, 2009).