Else Marie Hagen med kritikk av kritikken

Av:

Publisert:

Utgave: 2/2016

Del: 

Følgende mailutvekslig i kronologisk rekkefølge er å betrakte som mitt debattinnlegg:

12. februar 2016 kl. 18.44 skrev Else Marie <elsemha@online.no>:
Hei Halvor Haugen. Jeg har lest Silje Rønneberg Hogstads anmeldelse av Marit Følstad og Ole Jørgen Næss sin performance «THE BLACK FLAG» på Galleri Haaken. På hvilken måte forholder denne kritikken seg til det faglige nivået Billedkunst ønsker å etablere? Jeg ber om at du som ansvarlig redaktør redegjør for dette. Det bør skje i neste nummers Billedkunst, gjerne på lederplass.

Vennlig hilsen
Else Marie Hagen

15. februar 2016 10:48 skrev Halvor Haugen <red@billedkunst.no>:
Hei Else Marie – takk for mail. Kritikken av Følstad og Ness’ performance er helt klart krass, og jeg skjønner at det vekker reaksjoner når to utvilsomt flinke og respekterte kunstnere får en så entydig negativ omtale. Imidlertid mener jeg at kritikeren her har gjort jobben sin: Hun viser etter min mening tydelig hvorfor hun konkluderer som hun gjør. Siden du etterlyser en redaksjonell uttalelse om dette i Billedkunst, foreslår jeg at du skriver et debattinnlegg, der du tydeliggjør hva du mener om kritikken.

Beste hilsen
Halvor

18. februar 2016 kl. 11:41 skrev Else Marie <elsemha@online.no>:
Hei Halvor og takk for svar. Det er irrelevant hvem kunstnerne er og om performancen var god eller dårlig. Om kritikeren har gjort jobben sin er ikke mitt anliggende her. Du har ansvaret for publiseringen. Det kunne derfor være interessant å få vite hvordan du tenker at kritikken i Billedkunst skal utvikles. Den aktuelle teksten gir anledning til å være konkret. Mener du for eksempel at bruken av begrepet “kunst på sitt verste” bidrar til en faglig argumentasjon? Eller impliserer begrepet et snev av forakt for eget fagfelt?

Vennlig hilsen
Else Marie

Et par dager etter mailutvekslingen over ser sønnen min og jeg på tv-serien Alle sammen sammen. Tv-familien er på kunstmuseum. Tv-mor legger hodet på skakke og beundrer en stige som selvsagt viser seg å tilhøre noen håndverkere. Tv-far sovner av kjedsomhet på en benk og blir selv tatt for å være et kunstverk. Både sønnen min og jeg forstår budskapet: Mor er teit, tror hun er så kulturell og prøver å leve seg inn i en alminnelig stige. Far som ikke skjønte bæret, har hatt rett hele tiden, dette er keiserens nye klær. Publikum som står og koper ved far på benken, lar seg lure. Velkjente fordommer innfris i en eneste lang latterliggjøring som framstår underholdende nok. Vi skjønner alle sammen hva Silje Rønneberg Hogstad mener med begrepet «kunst på sitt verste». Utsagnet lener seg på klisjeer som stadig holder stand. Det er bare litt uventet å finne disse her, i fagbladet Billedkunst. Er det meningen vi skal le sammen med de andre som ler – av det som er opplest og vedtatt?

Else Marie Hagen