Svar til Else Marie Hagen

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 2/2016

Del: 

Kritikken av Følstad og Ness’ performance på Galleri Haaken har opprørt flere lesere. Reaksjonene har først og fremst nådd meg via Facebook, der ulike kunstaktører – hovedsakelig kunstnere, etter det jeg kan se – har kritisert kritikken for å ha en uakseptabelt skarp tone, for å mangle faglighet eller for å være regelrett sjikanøs.
Det Hagen først og fremst reagerer på, slik jeg leser spørsmålet i innlegget hennes, er at kritikkens konklusjon uttrykker en «forakt for eget fagfelt». «Alle» skjønner hva som ligger i uttrykket kunst på sitt verste, mener hun.
Men å si at det lages kunst som er platt, kjedelig og selvhøytidelig, er noe ganske annet enn å forakte et helt fagfelt eller – som med sitcom-en Hagen henviser til – antyde at kunst generelt er grunnleggende meningsløs. Jeg har ingen problemer med at kritikere eller kunstnere er dypt negative til aspekter ved kunst og kunstverdenen – jeg mener tvert imot at det er en naturlig del av å være engasjert i kunst.
Så til min egen rolle som redaktør, og i denne sammenhengen er det faktisk ikke uvesentlig om jeg mener kritikeren har gjort jobben sin eller ikke. Faktisk er det en vesentlig del av min jobb å vurdere nettopp det spørsmålet. Det jeg forsøker å gjøre som redaktør, er å gi bidragsyterne rom til å formulere selvstendige standpunkt på en velbegrunnet måte, enten det handler om kunst eller kulturpolitikk og uavhengig av om konklusjonen er positiv, negativ eller spørrende. Kritikken av Ness og Følstads performance gjorde etter min mening nettopp det. Kritikeren begrunner ikke sin vurdering ved å trekke inn kunsthistorisk kontekst, sjangerplassere denne spesifikke performancen eller drøfte flere mulige tolkninger opp mot hverandre. Det kunne jeg ha etterspurt, og det er mulig noen ville ha ment at den dermed ville ha vært mer «faglig». Jeg kunne også bedt kritikeren om å moderere konklusjonen (var denne performancen virkelig så ille, da?). Jeg gjorde ingen av delene, og det står jeg for. Grunnen er at det kommer tydelig frem hvorfor kritikeren konkluderer som hun gjør. Hun holder seg hele tiden til saken; det er ingen spor av personangrep her, og jeg opplever overhodet ikke at hun er ute etter å latterliggjøre kunstnerne, selv om performancen deres får skarp kritikk. Kritikeren tar konsekvent utgangspunkt i sin egen opplevelse av det hun ble presentert for i galleriet; her er ingen passiv gjengivelse av pressemateriale, noe som ellers skjemmer mange kritikker. Hun viser klart hvorfor hun opplever at de ulike assosiasjonene og betydningslagene som kunstnerne ville sette i spill, ikke kom sammen til en vellykket helhet.
Burde jeg ha utfordret kritikeren til å innta en mer diskuterende, ydmyk holdning? Jeg etterspør ofte mer kontekst og tydeligere analyser hos skribentene, men i dette tilfellet hadde – og har – jeg som leser av teksten en tydelig opplevelse av at kritikerens oppfatning av problemene med denne performancen var utvetydig. Her virket en diskusjon av andre mulige fortolkninger og vurderinger av det som skjedde, som unødvendige omveier, som innpakninger av kritikerens standpunkt i saken. Det som uttrykkes i denne kritikken, er kritikerens mening, og den skal ikke en redaktør forsøke å overstyre eller pakke inn. Ikke så lenge kritikken holder seg til saken på en redelig måte. Igjen: Jeg mener at denne kritikken gjør nettopp det.
Den som måtte mistenke at Silje Rønneberg Hogstad skriver ut fra en grunnleggende forakt for eget fagfelt, anbefales å lese hennes tidligere kritikker. Etter min mening er hun en av kritikerne i dag som er tydelig både når det gjelder negative og positive vurderinger – de er altfor få! Så for å svare på Hagens spørsmål om hva jeg vil med kritikken i Billedkunst: Jeg ønsker meg flere tydelige kritikker, og i kjølvannet av denne debatten er jeg opptatt av at kritikerne – både i Billedkunst og i andre organer – skal få all den nødvendige redaksjonelle støtten de måtte trenge for å ha sine meningers mot. Vi trenger ikke flere unnvikende, halvt innpakkede resymeer forkledd som kritikker. Det gjelder enten de byr på ris eller ros.

Halvor Haugen