Wow, hæ – i ville vesten

Av: Beathe C. Rønning

Publisert:

Utgave: 2/2016

Del: 

Da jeg gikk på kunstakademiet, hadde jeg ekstrajobb i et bofellesskap for såkalt tunge brukere. De nye, lave rekkehusene i rustrød beis lå mellom små furutrær i en tåkefylt dump ved en riksvei med grøft og sykkelsti. Bare de som jobbet for bofellesskapet, brukte busstoppet der.
Før det som ofte ble en hard og uforutsigbar arbeidsøkt, måtte man lese rapporten fra forrige vakt. Før man gikk fra jobben, måtte man skrive rapport selv. Det var ubehagelig å forenkle noens dag i et rapportspråk. Hadde vi rett til dette? Så vi hendelsene klart? Hvordan skrev man det nødvendige, uten å forverre eller pynte på dagens hendelser, og med respekt for andre menneskers liv?
Noen rapporter var greie å lese; de var anstendige, faktuelle og veiledende. Andre bar preg av den ansattes desperate tretthet. Noen skrev sprudlende vås, fordi de allikevel bare hadde sett på skiflyvning den dagen. Andre igjen var direkte hevngjerrige, som om de mente at brukeren bevisst forsøkte å forsure tilværelsen deres. Alle som skrev rapportene, følte at de skrev sannheten.
Som leser av norsk kunstkritikk hender det, et par ganger i måneden cirka, at jeg får inntrykk av at kunstnerne bak kunstverkene blir betraktet som slike tunge, forvirrede brukere i et lite, tåkefylt landskap, med sin karriere og sitt kunstnerskap prisgitt skribentens dagsform. Kritikken er en normsetter i diskursen, altså måten vi snakker om tingene på. Det gjelder både innad i kunstfeltet, i tonen mellom utstillingssteder og kunstnere og for de interessene som kommer fra et større kulturfelt. Utvidelsen av den offentlige samtalen rundt kunst, som potensielt gjør rommet større og mer interessant, har en slagside med stadig større konsekvenser: underkjennelsen av maktforholdet mellom det å skape, og å fortolke kunstneriske uttrykk: Det kan koste oss den gode kunsten, og vi blir sittende med den kunsten som har sikra seg.
Et par uanstendige kritikker i måneden er da ikke så mye, blant alle skikkelige tekster om kunst? Som gjør forståelsesrammene større, og mer variert? Som tar utgangspunkt i at verket også har det som formål? Konsekvensene ved de ufine kritikkene er større enn vi liker å tro i et felt som allerede er løsere og mer ville vesten-preget enn andre kulturfelt. Siden de treffer tilfeldig, må alle dukke seg. Denne teksten er en kritikk av måten vi snakker om kunsten på her til lands.

 

Den «frie» debatten

Den 12. februar 2016 lastet Marianne Heier opp et bilde av Billedkunst nr. 1 2016 på Facebook med teksten: «Jeg har fått fagbladet Billedkunst i posten. Dessverre er dette kritikk på sitt verste; platt, langtekkelig og det minst sjarmerende av alt: osende av selvhøytidelighet.» «Det har klikka for Marianne Heier», var min første tanke. Sånt sier vi ikke i offentligheten. Vi sier det ikke engang bak ryggen på hverandre. Ok, kanskje på bar. Uroen og nervøsiteten jeg også følte, var skremmende sterk. Marianne Heier hadde på grovt vis brutt den kollektive, kunstneriske taushetsplikten rundt det å kommentere  kritikken. Det er, hvis du ikke var klar over det, forbudt. I ytringsfrihetens og den frie debattens navn, forbudt. Lenger nede i tråden var det en som spurte overrasket: «Oi shit, gjelder det hele bladet?» Heier svarte at hun hadde gjort et enkelt grep med konklusjonen i en av kritikkene og byttet ut ordet «kunst» med ordet «kritikk». Originalteksten hun siterte, var altså «dette er kunst på sitt verste» osv. Min lettelse var like stor som uroen øyeblikket før. Så det var altså ikke et ufint, forenklet angrep på bladet og dets redaktør.
Det handlet om kunsten. Noens kunst. Hvorfor denne lettelsen? Synes jeg det er greit å si noe sånt om kunstverk, men ikke om kritikken? Er jeg bare mer vant til at kunstkritikken i Norge jevnlig domfeller kunsten med slegge eller gift? Såpass må vi tåle, skal vi kreve vår plass i offentligheten. Det har jeg sagt selv også, alltid hungrig etter at samtidskunsten skal være en selvfølgelig del av det offentlige rommet. Men hva skal vi, og hva skal verden med denne gammeldagse domfeller-autoriteten?

 

 

La oss holde det hemmelig

Kritikken er som sagt normsettende. Hvis du sammenligner en nesten hvilken som helst kunstkritikk med en hvilken som helst litteraturkritikk, vil du se at nærlesninger av verket er sentral i litteraturen, mens den ytre formen, kritikerens dom og kanskje kuratorgrepet veier tyngst i kunstkritikken. Budskapet påvirker oss alle sammen, det er sånn kultur virker. Og ingen kunstnere her synes virkelig gode nok, hverken i hverandres eller kritikernes øyne. Da er det ikke rart at samfunnet rundt oss heller ikke synes samtidskunsten er verdt stort, med mindre den genererer uforståelige store pengesummer, der borte, et annet sted, helst i utlandet.Med dette bakteppet var det derfor en stor overraskelse å lese Mathias Krygers kritikk av utstillingen til Lina Viste Grønli, på vegne av Morgenbladet Kunstkritikk nummer 1. Han går i dialog med verkene, skriver om vidunderlige kvaliteter, og forklarer hvorfor, han snakker om den perfekte utstilling, og forklarer hvorfor, han setter verkene både i kunsthistorisk og samfunnsmessig sammenheng. Det var så frisk lesning at jeg ble svimmel! Er dette virkelig en norsk kritiker som skriver om en norsk kunstner? Det må være en av de unge, som jeg ikke har fått med meg. Men hvordan kan han da være så informert, og så selvsikker? Jeg googler. Han er dansk. Utstillingen var visst i København. Jeg tviler ikke på at utstillingen i seg selv var god, men jeg tviler på om noen hadde turt å vise en slik begrunnet begeistring i det norske landskapet.
Kunstnerne skal skape nye uttrykk samtidig som de befinner seg i en ekstrem konkurranse: om oppmerksomhet, visningsmuligheter, respekt og småpenger, kombinert med et ytre, ofte negativt trykk fra media, bevilgende myndigheter, og et publikum som ikke har lært noe om samtidskunst. Noen mener at dette skjerper kunsten og gjør den bedre. Jeg tror ikke det lenger. Å skape mening og å være i konkurranse er to motsatte bevegelser. Vi tvinges til enorm fokus på det siste og får lite drahjelp med det første. Den eneste måten å virkelig klare seg i konkurransens bølgende landskap, er uansett, for å sitere Sidsel Paaske, å holde stenhårdt fast på greia di, nemlig kunsten. Det er derfor det virker på oss alle, når kunsten blir lemfeldig behandlet. Det er ikke fordi vi ikke er vant til det, men motsatt: fordi det skjer fra så mange hold, hele tiden, billedkunsten får liksom aldri lettet fra rullebanen.  
Men det er ingen grunn til at kritikeren skal bære byrden alene, i en diskurs vi alle er ansvarlige for å se så klart vi kan, og helst endre. Noen har allikevel større ansvar enn andre, og det er redaktørene. Jeg begynner med et par ferske kritikker, det kunne vært noen andre, men nå ble det dem.

 

Finn fem feil

«Dessverre er dette kunst på sitt verste; platt, langtekkelig og det minst sjarmerende av alt: osende av selvhøytidelighet.», er altså avslutningen på Silje Rønneberg Hogstads kritikk i Billedkunst nr. 1 2016, av Marit Følstad og Ole Jørgen Næss´performance THE BLACK FLAG på Galleri Haaken i Oslo i januar 2016. Hvis dette er det verste, kan man spørre seg hva som er det beste, og om det finnes i dette VM i kunst. Vi skjønner jo at det er satt på spissen. Hvem ender balanserende på den spissen? Det er kunstnerne, og ikke bare dem som blir omtalt. Alle som lager kunst og viser kunst i offentligheten, kan regne med å bli omtalt på denne måten.
Det er lettere å føle og mene noe enn å bedrive kunstkritikk. Det siste krever først og fremst en interesse for kunst, så klart. Dernest en intellektuell og praktisk åpenhet overfor det som vises. Det krever evne til å lese verk i forhold til større kontekster, evne til å betrakte sine egne reaksjoner kritisk, og det krever mot til å bli upopulær. Det siste står høyt i kurs i mange offentlige debatter i Norge, som om alle de andre dydene kan droppes til fordel for «motet til å bli upopulær». Det har liten egenverdi, men kan brukes til å oppnå diskursiv makt.
Siden det ble bråk om denne kritikken, blir kunstnerne løsnet fra det grepet kritikken har. Som regel blir det ikke bråk, det blir bare stille. Veldig stille. Noen billedkunstnere har språket som del av uttrykket, men de fleste har det ikke, vi er ikke som forfatterne, et skrivende folk. Tittelen på den danske billedkunstneren Sophia Kalkaus lille bok om estetikk fra 1997, har aldri forlatt meg, nettopp fordi den er så potent og presis: «Æstetik... at svare verden igen med værket». Men den har også frustrert meg, fordi den verden nesten ikke finnes, hvor man kan vise kunstverk på anstendig vis. Og særlig ikke etter en slakt. Det er en av konsekvensene. En annen er at selv gode kunstnere slutter med kunst, fordi den totale belastningen blir for stor.
Redaktørene må ha dette overblikket, de må vite om den makten som ordet representerer overfor kunsten. Men de sitter også i dette trange, tåkefylte landskapet, underbetalt og overarbeidet vil jeg tro, med tekstredigering i mengder, om og for kunst, med og mot kunst. All denne kunsten, alle disse kunstnerne, se meg, se meg. De leser kritikker i forhold til andre kritikker, mer enn i forhold til kunsten. Endelig er det en kritiker som «mener noe». De merker kanskje ikke at rommet tømmes gradvis for intelligent liv hver gang en kunstner på ufint vis skrives ned i middelmådigheten eller ut av verden?
Tror jeg at Rønneberg Hogstad skrev slik for å markere makt? Nei. Det er lite øvrig i hennes tekst som tyder på det. Jeg tror hun opplevde verket som meningsløst. En del av problemet, i et slikt presset felt, er at det er vanskelig å merke sin egen maktposisjon. Men der kunsten er krevende steds- og tidsavhengig, og dermed sett av få, reiser teksten fritt rundt på papir og på nett, uten å endre karakter nevneverdig. De fleste av oss var der ikke. Vi leser kritikken.
Rønneberg Hogstad leverte grundige beskrivelser av verket. De åpnet for mange interessante analyser, som hun ikke foretok, og som kunne gitt leseren mulighet til å være enig eller uenig i resonnementet. Konklusjonen var en bardiskdom, og har lite på trykk å gjøre.
Allikevel opplever jeg ikke denne kritikken så snikende som andre kritikker. For eksempel der kritikeren heller vil ha et annet verk, eller en hvor dommen ligger bakt inn i verdiladde karakteristikker gjennom hele teksten. Der man bare går videre med en uklar, dårlig følelse som klistrer seg til kunstnerens navn, men fortsatt får vite lite om de faktiske verkene.

 

 

Kampen mot det ulne

I Morgenbladets første kunskritikkbilag skriver Stian Gabrielsen  om Trollkrem på Fotogalleriet i «Deltagelsens ulne merverdi». Teksten er godt skrevet, og det er grundig research. Men la oss se nærmere på adjektivene (alle uthevninger er mine): «Kunstnerne har åpenbart forstått verdien av entusiasme og samarbeid... de bedriver selvsagte poengteringer... forterpet miming... kalkulerte skjevstillinger i sin glatte art-director-sensibilitet... Kroppene deres er liksom hengitt... foran en blass animasjon som agerer logo... Det er forutsigbart antagonistisk... og de spekulerer aktivt
Kanskje Gabrielsen på presist vis har fanget Trollkrems lek med symboler, kanskje er den bare spekulativ og ironiserende? At jeg har trodd det også lå noe annet i deres merkelige prosjekt, noe med en uironisk innlevelse, som gjør det mer interessant, men vanskeligere å definere, er noe som glipper når jeg leser kritikken – kanskje det er dette ulne. Trollkrem klarer seg nok bra; teksten kan til og med oppleves positiv, om man er enig eller går med på premisset. Men hva er premisset? Det er at kritikeren har gjennomskuet alt. Vi som leser teksten får ikke på noe tidspunkt anledning til å tenke noe annet enn ham. Utstillingen blir redusert til de negative adjektivene, og det kunstneriske rommet legges under lokk.
Men hva skal en kritiker gjøre, da? Det finnes tross alt ikke et publikum som tar kunsten mer på alvor enn kritikeren, og det gjelder nesten uansett kritikkens kvalitet. Både Rønneberg Hogstad og Gabrielsen er flinke folk og må få mene det de mener, forstå det de forstår, og eventuelt misforstå det de misforstår – ellers blir det en umenneskelig oppgave å skrive om kunst. Som privatsynser kan jeg grunne over fenomenene så lenge jeg vil. Noen kunstnerskap tar det år å få grep om, og det er uten verdi å bestemme at det er «bra» eller «dårlig», bare om det fortsatt er interessant for meg. Det valget, og den tida har ikke en kritiker. Tida må komme fra annet hold, redaktørene må være tida, de som stiller spørsmål til teksten, med forutsetningen om at kunstnerne ikke er tunge brukere i et tåkefylt landskap: Hva er dette? Hva gjør dette? Heller enn det tabloide hvor dårlig synes du det er. Først da får vi vite noe om den kulturen vi lever i. Det er jo det virkelig interessante! Hvem kan gjøre dette bedre enn en god kritiker?

 

Tidsforskjeller

Er det først og fremst et tempoproblem? Som at det tar lenger tid å la et tre vokse, enn det tar å hugge det ned? Lenger tid å lage kunst, enn å si at den er dårlig? Ikke overraskende finnes nå en bevegelse for såkalt slow criticism, men jeg mistenker at mange kritikere har bedrevet sakte-kritikk lenge, med synkende timepris og for egen kostnad. Ære være dem for det!
De billedkunstnere som har språket som en av sine uttrykksformer, begynner kanskje med kunstkritikk og slites mellom to posisjoner. Jeg har selv sittet i redaksjonen i Kunstkritikk.no, den gang det var et dugnadsprosjekt, og jeg var relativt ny i Oslo etter mange år i København. Den erfaringen gjorde meg klar over at jeg  måtte velge mellom å utvikle kunsten i forkant, eller å kritisere den i etterkant. Da jeg endelig skjønte det, var valget lett. Men det er ikke markant forskjellige metoder, bare ekstremt forskjellige posisjoner. Og mandater.
Erfaringen gjorde meg også klar over alt jeg ikke skjønte i norsk kunstliv, der kunstoffentligheten var mindre, alliansene tettere, den utenforstående kunstforakten sterkere og den kollektive kunstneriske selvtilliten svakere. Det ikke er lett å ha kunstens potensielle storhet for øye, når man ikke bare må forholde seg til alle disse tingene, men i tillegg har en tekst å bale med. Ansvaret som følger maktposisjonen som kritiker, må derfor støttes av en god redaksjon som tar jobben med å se det store perspektivet. Støtte på bakrommet er noe annet og mer krevende enn støtte til å «si hva man faktisk mener». Hvis da ikke målet er… Ja, hva er målet?
Kan det være slik at det ikke er noe mål, men at det ligger en skjult respekt i denne tonen? Ikke bare i kunstkritikken som felt, men også der den blir sur, eller såvidt slentrer innom verkene på jakt etter cv-en? Springer den egentlig ut av en grunnleggende idé om kunstens fortreffelighet, kunstnerens høye posisjon og dennes makt i samfunnet? Er det kuratering av kunstfeltet? Eller er det bare en bevisstløs og historieløs omgang med makt?

 

Prevensjon

Helgen etter at bardiskdommen falt i Billedkunst, tilbragte jeg sammen med noen yngre kunstnere, i den forstand at de var utdannet innenfor de siste 3–5 år. Jeg spurte dem hva de tenkte om kunstkritikk slik de møter den i Billedkunst og på Kunstkritikk.no. Bare én av dem leste kunstkritikker. De andre hadde prøvd en stund, men ble for redde og nervøse. «Hva kan jeg, som uetablert og ung kunstner forvente av kritikk på min kunst, når etablerte, erfarne kunstnere blir omtalt på den måten? Kunstkritikken er prevensjon mot det å skape.»
Samtidskunstnerne står, med sin subjektive handlekraft og sin sære spesialkompetanse, brutalt alene i det offentlige rommet. Bortsett fra noen svært få fungerende visningssteder, finnes det ikke utstillingsinstitusjoner som beskytter enkeltkunstnerne mot uanstendig behandling, sånn som redaktørene beskytter kritikerne, eller forlagene beskytter forfatterne. Og en utstilling kan ikke lånes på biblioteket til selvsyn. Når tonen blir sur, sprer den seg, om ikke alle involverte jobber aktivt for det motsatte. Ingen tjener på det, når kunstkritikken nøyer seg med å være busstoppet ved bofellesskapet.
Hvorfor ble atelierhuset Borgen i Oslo revet? Hvorfor er billedkunstnerne de fattigste i landet? Hvorfor er det slik at mange utstillingssteder ikke synes det er nødvendig å svare kunstnere på mail? Hvorfor var det, inntil ganske nylig, helt greit å la være å honorere kunstnere? Hvorfor ble Vanessa Bairds maleri refusert av Helse- og omsorgsdepartementet? Hvordan så kommentarfeltene på Dagbladet ut under saker om kunst, før de besluttet seg for å legge dem ned? Det er vel bare muslimer og kjønnsforskere som får hardere medfart enn samtidskunstnere i den norske offentligheten. Dette er kunstforakt i praksis. Det er selvfølgelig mange grunner til at det er slik, men hvordan vi snakker om tingene, er én av dem. Kunst er ingen selvfølgelighet. Det er et rom vi bygger.

 

Epilog

Den 12. februar 2009 stilte leserne spørsmål til kunstkritiker Peter Schjeldahl i The New Yorker:

Moderne og postmoderne kunst blir ofte latterliggjort. Hvordan skal lekmannen kunne finne fram i nittenhundretallets relativt ugjennomtrengelige kunsttradisjoner?Logan Longbourne, Auckland, New Zealand

Schjeldahl svarte følgende:

Start hvor som helst. Se. Spør deg hvorfor et gitt kunstverk er akkurat sånn og ikke på en annen måte. Kunstneren har gjort visse valg som skaper visse effekter. Følg verket bakover, hvordan ble det slik? Se gjerne til kunsthistorikere og kritikere etter ledetråder, men ikke etter løsninger. Din egen opplevelse må være ditt mål og din ledestjerne. Ganske mye kunst er latterlig, uansett epoke. Men du blir ikke noen rettferdig dommer med mindre du går med på å betrakte ethvert verk som oppriktig og intelligent inntil det motsatte er bevist. (Å utvikle smak setter fortgang i prosessen, men det er likefullt en prosess.) Hvis et kunstverk vekker hat ved første blikk, så ok. Det er en oppriktig reaksjon. Men ikke gå din vei. Fortsett å se. Du får flere reaksjoner etter hvert: Det kan være at du kommer til å hate verket enda sterkere, men med en dypere forståelse av både verket og deg selv. Svært ofte går vurderingen i motsatt retning: Det vi først tror vi liker, skuffer oss ved nærmere ettertanke. Her har kunstneren Edward Ruscha formulert en anvendelig huskeregel: «Dårlig kunst er «Wow! Hæ?» God kunst er «Hæ? Wow!»*

* Oversatt av Ika Kaminka for denne teksten.