Blikket og de andre

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 3/2016

Del: 

A K Dolven
«A Other Teenager»
OSL contemporary
04.03.–09.04.

A K Dolvens videokunst er mangslungen, men hun har stadig kommet tilbake til tålmodighet og langsomhet: Mennesker som over lang tid er mer eller mindre ubevegelige uten at noe dramatisk skjer. De venter og inviterer oss til å vente med dem, som betraktere. I between the morning and the handbag (2002) ser vi en naken kvinne, ryggvendt som figurene i Vilhelm Hammershøis og Caspar David Friedrichs malerier. Hun sitter som et forankringspunkt i forgrunnen og ser utover et landskap som sakte forandrer seg, gjennom lyset. Moving mountain (2004) viser to kvinner som ser opp mot et tåkedekt klippelandskap på Røst. Langsomt avdekkes fjellet foran de tålmodige betrakterne, mens måkeskrikene intensiveres. Fastholdelsen av langsomheten utgjør et enkelt og gripende kontrapunkt til vår tids akselererende distraksjonskultur.
A Other Teenager (2016) har også et oppsett der et statisk blikk kombineres med en langsom endring, men her er det et menneskets landskap som står for bevegelsen, ikke naturen. I en lang linje, langs gulvet på galleri OSL contemporary, er det projisert en stripe film på veggen, som er sømløst montert sammen av en serie projeksjoner. Utsnittet dekker den lengste veggflaten i galleriet, som for anledningen befinner seg i permanent skumring.
Hva ser vi? En sammenkjedet lenke av mennesker i alle aldre liggende på gulvet. Noen på siden, noen på ryggen. Én på magen. Enkelte er filtret inn i hverandre på kjærlig vis, med en arm slynget rundt sidemannen, mens andre ligger med nesen i været. Noen ser ut til å sove, noen ligger kanskje og grubler, andre hviler. Underveis er det noen som snur seg eller løfter hånden for å pirke seg i nesen eller klø seg.
Bortsett fra tegn til ømhet mellom et par av deltagerne er det ingenting som forteller oss noe spesifikt om den eventuelle tilknytningen mellom menneskene i gruppen. Det er, kunne vi si, en folkemengde i hvilemodus, en abstrahert mengde, løsrevet fra livsforløp eller gjøremål. Likevel er det to hendelser som bryter gjennom gruppebildet og tilfører det en slags fortelling. Men denne fortellingen avslører ikke så mye om dem vi ser, som det lokaliserer oss, som betraktere.

Over de liggende kroppene kryper en kvinne, fra den ene kanten av bildet til det andre. Hun forholder seg til kroppene med en ømhet og nærhet som er så sterk at vi må kunne si at den demonstreres. Midt i linjen av kropper ser en ung jente på oss. Mens de andre liggende personene beveger seg en smule, glimter med øynene eller ser på noen av de andre, er det kun hun som har øynene åpne gjennom den halvtimen verket varer. Men dette ufravendte blikket er ikke noen styrkedemonstrasjon – tvert imot, jentas blikk signaliserer snarere sårbarhet. Jeg opplever det som om hun anmoder oss om å se henne. Øynene forteller og drar kanskje tankene i retning 22. juli 2011, men det er ikke terroren på Utøya og gruppene av skremte ungdommer dette dreier seg om. Verket spennes ut mellom disse to punktene, den krypende kvinnen og den unge jentas blikk, som måter å forholde seg til de andre på.  
Den krypende kvinnen praktiserer en intimitet som ligger de fleste fjernt, men kombinert med ungjentas blikk blir krype-handlingen et stilisert bilde på at en nærhet til den andre ikke først og fremst bør assosieres med ubehag, men en dyd av nødvendighet. Vi kunne kalle intimiteten en overdrivelse, men det er stiliseringen av dette bildet som gjør det tydelig: Ikke som en oppskrift på hva vi skal foreta oss, men som en klargjøring av en relasjon til anonyme andre vi trenger å dyrke frem. Tankene går til gruppene som venter ved Europas dørstokk og beskrives av så mange som en trussel.
Kanskje vi kunne lese A Other Teenager som en allegori på forholdet mellom dem og oss, mellom den trygge borgeren i nasjonalstaten Norge og flyktningen med et minimum av rettigheter og ressurser? Jentas anmodning knytter, slik sett, an til intimiteten i den voksne kvinnens manøvrering over de liggende kroppene som del av et etisk helhetsbilde. Gjennom jentas blikk kombineres en nesten rituell øvelse med en moralsk anmodning om å bli sett. Om vi velger en slik vinkel å se på kan kanskje verket betraktes som et taktisk motbilde til den fryktkulturen som dyrkes frem i Vesten i dag? Et bilde rettet mot den frykten som presser de som trenger nærhet ut i mørket, med en forskyvning i retning nærhet som endepunkt? Jeg vet ikke, bildene er åpne og pålegger oss ingen bestemt tolkning, men utspent mellom jentas blikk og kvinnens nærhet til de navnløse kroppene er det denne komplekse sammensetningen av tanker og praksiser jeg føler på når jeg ser verket. Slik sett er det ikke noe argument som fremføres her, men lokaliseringen av en emosjonell tilstand, med kimen av et humanistisk budskap.
Der menneskene tidligere har sett mot naturen, og ventet på forandringen, er det vi som blir gjenstand for blikket til Dolvens tenåring. Spørsmålet man kan stille seg, er om det klarner i det menneskelige landskapet hun ser mot, slik tåken drev til side og lot fjellet komme til syne i Moving mountain.