• Yang Zhengzhong: Untitled.

    Sissel Mutale Bergh

Briste eller bære

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Når du flyr inn til Lofoten med småfly fra Bodø, kan du observere små steinøyer og hvite sandstrender rundet av turkist vann, spredt utover skinnende blått hav. Du gisper idet du ser fjellene som rager over små tettsteder og vær. Så lander du og drar inn til Svolvær i rekken av campingbiler, firehjulstrekkere og turistbusser.

Årets Lofoten International Art Festival (LIAF) er kuratert av Rickard Borgström i samarbeid med Taru Elfving under vignetten «Bærekraftig framtid og utvidet fellesskap». I teksten som følger med, skriver de om Lofotens unike og skjøre økosystem og trusselen masseturismen representerer.
Det er et svært ambisiøst program som strekker seg over tre lange måneder, som foruten «white cube»-utstillinger og stedsspesifikke objekter/utplasserte videovisninger, også inkluderer et vellykket undervisningsopplegg om samtidskunst for barn og ungdom, et møte mellom kunstakademiene i Ramallah og Tromsø, samt performancer, konserter og pågående prosjekter av inviterte kunstnere.
«Bærekraftig utvikling» var et av Gro Harlem Brundtlands slagord i Miljø-kommisjonens rapport fra 1987 og minner sterkt om årets vignett «Bærekraftig framtid». Begrepet smaker av Arbeiderpartiet og velmenende taler. Kuratorene vil at tema for utstillingen også skal «forme festivalens struktur og praksis på en mer grunnleggende måte». Men på hvilken måte? Kanskje de heller burde ha satset på videokonferanser og lokale kunstnere? Det er trendy med miljøvern igjen nå. (LIAF flytter forresten inn i Olav Thons nye ti etasjers glass/stål hotell/kulturhus nede på kaia til neste år.) LIAF 2008s vignett høres like ullent ut som Brundtland sin.
Ut av vinduet fra utstillingslokalet i det rivningstruede Lorentzen-bruket – som snart skal bli til nye ferieleiligheter og «rorbuer», har kinesiske Yang Zhangzhong kastet ut et lass av bøker og gamle aviser. Det kan se ut som om huset har kastet opp. Jeg tenker på alle ord som hele tiden brukes for å forsøke å forklare verden/kunsten og som ender med å forsøple det virkelige. Ordene som skjuler, mer enn de avdekker. Verket blir som et slags Nok nå: La vinden sende dem på havet, la regnet vaske det bort.
I Svolværs akvarium vises svenske Elin Wikströms prosjekt Aquatic aliens versus Norwegian Marines. Hun har laget konferanser hvor hun har invitert diverse eksperter på migrasjon blant dyr og mennesker for å lære mer, for så å trykke et hefte om dette. Jeg greier ikke å interessere meg for konferanser som kunst. Hvis diskusjoner skal være interessante, må man være tilstede. Derfor konsentrerer jeg meg heller om filmproduktet som viser undervannsrugby hvor deltakerne later som de representerer diverse institusjoner og begynner å minne om fisk i et oppdrettsanlegg. Eksperthjelp hjelper lite. Det er blitt et platt og halvartig, men mislykket forsøk på å nærme seg et komplekst materiale.
I Wikströms andre verk under LIAF, Eldre prenør, undersøker hun resultatet av en kommende eldrebølge. Hun har tatt med seg sin pensjonerte far og invitert folk i Svolvær til å gi han oppdrag. Frivillighetssentralen er et mer interessant fenomen.
Serbiske Katarina Zdjelar er en annen av de inviterte. Hun har valgt å arbeide med et lokalt kor og gitt dem i oppdrag å øve inn John Lennons sang Revolution fra 1968. I motsetning til den nordnorske filmskaperen Knut Erik Jensens sympatiske portrett av et mannskor i blæsten, ble ikke Zdjelars møte med Svolværs lokale kor like friksjonsfritt. Jeg ønsket å se filmen en gang til dagen etter åpning. (På pressevisningen tenkte jeg at dette var en ambivalent og interessant kommentar til hovedtema og et sterkt verk.) Hele søndag morgen forsøkte jeg å få tak i noen fra LIAF, siden det stod i programmet at utstillingene åpnet kl.10. Etter gjentatte forsøk og mange telefonsamtaler med Borgström, fikk jeg til slutt vite at nøkkelen til det gamle fryselageret som huser utstillingen, var blitt borte. Jeg måtte forlate Svolvær ut på ettermiddagen uten å ha fått sett verket. Det fikk heller ingen andre den dagen.
LIAF ansatte en co-kurator, Maria Bustnes, som sammen med Borgström har kuratert videoprogrammet. Tidligere i år hadde de en «open call». Ifølge Bustnes resulterte det i over 250 søknader. Ut i fra disse har de valgt ut seks som de har plassert på ulike steder i og omkring Svolvær. Kristan Hortons film Cig2Coke2Tin2Coffe2Milk, en animasjonsfilm hvor en colaboks blir til en sardinboks, som blir til et papirkrus osv. er av uforståelige grunner blitt plassert i en lokal pub. Der blir den vist på en liten skjerm ved bardisken, mens Europamesterskapet i fotball brettes ut på storskjerm like ved.
Eva Meyer Kellers Handmade vises på biblioteket i Svolvær, men tekniske problemer forhindret visning ved åpning. Det var ikke mulig å få sett Marianne Heskes Homage to Leo the Lion fordi den vises som forfilm på kino. Vesa Rantas World of worms skulle vises i et privat hjem, men hvor? Johanna Domkes nydelige film Sleepers, fikk jeg sett på dvd. Men den får man ellers bare se på flyplassen. Og dit går kommer du bare med bil.
Når det gjelder biennalens «Utvidet fellesskap», er det to «bestillingsverk» som etter hvert begynner å vekke min interesse. Performancen «Kurator møter Dronning møter kunstnerne» på åpningsdagen, hvor deltakerne spilte seg selv og på en svært overbevisende måte belyste tema som etikk, nei jeg mener etikette, posisjon og utvidet nettverk. Det samme gjelder for «det relasjonelle bestillingsverket» Åpningsfesten hvor man kunne observere kunstnere, kuratorer, kunststudenter- med flere, mingle til Neil Fraser, aka Mad Professors enkle, men effektive filosofi: Mix and dance! Med undertittel How we get to know each other.
Den fineste kunstopplevelsen jeg hadde, var en samtale med den New York-baserte koreanske kunstneren Kimsooja. Hun ble så betatt av skjønnheten i Lofotens natur at hun tenkte: – Det beste vil være å ha et lite hus her, pusse det opp og dele denne fantastiske opplevelsen med andre. De fant et forlatt og svært forfallent hus ytterst i havgapet til hennes prosjekt. Kimsooja fortalte med entusiasme om mosegrodde dresser som fortsatt hang på hengere, om funnet av en bok med tittelen The last Temptation på nattbordet ved sengen. – Jeg vil bevare huset slik det er. Kjøpe det for å bevare det slik det er. Ikke skriv så mye om det. La det fortsatt få være en vakker hemmelighet.
I forordet til festivalen spør kuratorene om man bør arrangere en kunstbiennale i et så skjørt område. Kanskje dette burde være siste gang?