2016: En romopplevelse

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 4/2016

Del: 

Meta.Morf 2016
«Nice to Be in Orbit!»
Div. steder i Trondheim
10.03.–08.05.

Med sin fjerde utgave viser Meta.Morf stadig evne til å vokse og forbedre seg. Biennalen har hele tiden konsentrert seg om møtet mellom kunst og teknologi, men hvordan den har iscenesatt disse møtene har variert. Spørsmål som melder seg foran en ny utgave er derfor: Vil Meta.Morf denne gang få en realvitenskapelig slagside? Vil det bli for innfløkt og teknofilt? Hva får vi faktisk se? I likhet med de tidligere utgavene er årets arrangement svøpt inn i et overordnet tema. Undertittelen er «Nice to Be in Orbit!», og temaet er verdensrommet og romfart. Som for å sikre at dette overbygget ikke letter fra temaets humanvitenskapelige aspekter, understrekes det at dette er en flerfasettert oppvisning av hvordan mennesket til forskjellige tider og med forskjellige innfallsvinkler har forholdt seg til det ultimate ukjente territorium. 
 

VERDENSROMMET SOM DRØM

Selv om biennalen har forgreininger til en mengde av Trondheims kunstinstitusjoner og visningsrom, fungerer fremdeles Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna som arrangementets hovedsenter. Men det er et annet visningssted som stikker seg mest ut denne gangen: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM), som ikke tidligere har vært involvert. Andreetasjens midtrom er dimmet ned og viser et utvalg arbeider av den danske designeren Verner Panton (1926–1998), en pioner innen futuristisk interiør. Utvalget av prototyper og originaler er hentet fra en av verdens fremste samlere av Pantons kreasjoner, Niklas Maupoix. Opplevelsen av å tre inn i et raritetskabinett forsterkes av kurator Thomas Flors tekst, som er krydret med fortellinger fra spionlampenes og op-kunstens tid. I det hele tatt er det kanskje de større installasjonene som preger årets program. Rommet på NKIM er innredet som en atmosfærisk helhet, med en utpreget bruk av fiolett og rødt, plast og psykedeliske mønstre. Det minner mer om 1960-tallsmenneskets drøm om romfartsalderen enn det vi i dag forbinder med utforskning av verdensrommet. Det faktum at Panton sto bak den sagnomsuste futuristiske innredningen av Trondheims Astoria Restaurant i 1960, gir denne foregripelsen av den kommende pop-psykedeliaen en effektfull regionalhistorisk merverdi. Det kulturhistoriske innslaget av futuristisk design spiller godt på lag med innslaget av kunsthåndverk i Trondhjems Kunstforenings lokaler, der Kristin Sæterdals omfangsrike vevnader vises, et bildeuttrykk som kan beskrives som pushwagnersk sci-fi i teppeform. Også her lurer populærkulturens forestillinger om romferd. På Gråmølna er nettopp dette utgangspunktet for italienske Pamela Bredas Reaching for the Stars, et prosjekt som ønsker å gi form til 1960-tallets sci-fi-forestillinger om fremtiden gjennom et arkiv i form av en koffert fylt med gjenkonstruerte forskningsdokumenter og nydelig tegnede stjernekart og diagrammer fra en tid der fremstillingen av romforskning utad – gjennom litteratur og bilder – tilsynelatende lå nærmere Narnia enn NASA.
 

FIKSJON OG SAMFUNN 

Menneskets forestillinger om ukjente destinasjoner er utgangspunkt for spanske Alicia Framis’ Departure Board, som viser en avreisetavle med destinasjoner hentet fra fiksjonen. Og nettopp litteraturens fabuleringer rundt verdensrommet tas helt ut i tyske Agnes Meyer-Brandis’ omfattende multimediainstallasjon The Moon Goose Analogue: Lunar Migration Bird Facility. Her har hun hentet inspirasjon fra forfatteren F. Godwins bok The Man in the Moone (1638), der hovedpersonen flyr til månen i en vogn trukket av såkalte månegjess. På en rekke skjermer, tekster, fotografiske presentasjoner og landskapsmodeller følger vi hennes treningsprogram, der virkelige gjess skal omformes til månegjess. Installasjonen er i all sin absurditet vitenskapelig i sin formelle og gjennomførte presentasjon og spiller effektivt på forvirringen som oppstår mellom fakta og fiksjon. I det hele tatt er det noe befriende ved at flere av årets prosjekter understreker at de nettopp ikke er forskning, men kunstprosjekter som plukker fritt fra realvitenskapens metoder og språk. De som har overvært de tre tidligere tapningene av Meta.Morf husker nok godt, for å sette det hele på spissen, det å stå med en teknisk manual av en presentasjonstekst i hånden mens man ser ned på en summende robot eller knitrende installasjon uten å vite hva den gjør for det ene eller andre feltet. 
 

NAVIGASJONSSYSTEMET KALIBRERES

Når det er sagt, finnes det også flere innslag med mer vitenskapelige og direkte samfunnstjenlige siktemål, som hos den toneangivende argentinske Tomás Saraceno og hans skulpturprosjekt Aerocene, der målet er en helt utslippsfri luftreise. Noen prosjekter er også direkte politiske, som tyske Lena Skrabs på overflaten humoristiske stunt Free the Moon, som påminner om viktigheten av en internasjonal romlovgivning for å unngå fremtidige storpolitiske territorialkonfliikter i verdensrommet. Enkelte prosjektbeskrivelser må også kunne sies å henvende seg mer til en engere, teknofil krets – som denne om Øyvind Brandtseggs arbeid: «Lydinstallasjonen VLBI er basert på målinger av fjerne kvasarer samt sonifisering av algoritmene og metodene som brukes til å gi mening til kvartsignalet for kalibrering av satellittnavigasjonssystemer.»

Men manglende innsikt i tilblivelsesprosessen ødelegger ikke nødvendigvis opplevelsen av å møte nye lyder, visuelle uttrykk og lukter (ja, én installasjon gjenskaper solvindens aromamolekyler). Om man skulle ha noe å utsette på tekstpresentasjonen, måtte det være den tykke trykksaken Handbook of the Unknown, som følger med katalogen. Den presenterer et – i hvert fall for undertegnede – i overkant kryptisk og høytsvevende tekstarbeid. Over to hundre mørke sider fylt med blurry fotografi, photoshop-aktige illustrasjoner av romskip og DNA-molekyler og formdikt av datascript oppleves litt for fremmedgjørende – selv innenfor dette rammeverket.
 

STORT OG USYNLIG

Arrangementet har tydeligvis lyttet til forbedringsforslag siden sist. Åpningene på de forskjellige visningsstedene er nå fordelt over flere datoer gjennom våren for å unngå maratonpreget fra tidligere og man har i større grad samlet og konsentrert de tilknyttede konferansene og konsertene. Å favne om hele programmet til Meta.Morf har tidligere vært bortimot umulig på grunn av spredningen av mindre arrangementer. Av keynote speakers finner vi blant annet filmskaperen Douglas Trumbull, en av de ansvarlige for fotoeffektene på Stanley Kubricks film 2001: En romodyssé (1968), og blant konsertartistene finner man den norske og internasjonalt anerkjente lydkunstneren Biosphere. Utvalget av aktører er, sett i forhold til biennalens tema og popkulturelle aksent, med andre ord upåklagelig. Det er derfor med stor undring at jeg registrerer hvor lite mediedekning denne biennalen får i norsk presse. Med vårens Meta.Morf i bakhodet er det besynderlig å lese Dagbladets teknoekspert Jan Omdahl beklage seg i mars i år over at By:Larms konferanseprogram har lagt ned sin teknologidel under overskriften «Norge trenger en ordentlig teknologikonferanse» med disse ordene: «Det er synd, for miksen av teknologi og kultur var et godt og spennende utgangspunkt. […] Det burde være mulig å prøve igjen.» Meta.Morf 2016 involverer et titalls institusjoner og over hundre nasjonale og internasjonale aktører fra svært mange kultur- og vitenskapsfelt. Det gjør biennalen til en av de betydeligste og mest uforutsigbare og perspektivrike kulturarrangementer i Midt-Norge. Mens årets utgave strekker seg mot verdensrommet, er det en sørgelig ironi at arrangementets signaler tilsynelatende ikke når ut av regionen og ned til hovedstaden.