Paul Grøtvedt

Av: Arild H. Eriksen

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Paul Grøtvedt; billedkunstner, kritiker, forfatter og kunsthistoriker, har i et par tiår søkt å presentere en alternativ kunstforståelse enn den han ser på som norsk konsensus.

«I dagens kunst og kunstkritikk råder det total forvirring om hva man gjør, og hvor man befinner seg. Ufordøyde teorier svirrer i luften og forvandler kunstfeltet til en tåkeheim av klisjéfylt ordskvalder».
Dette sitatet fra innledningskapittelet «Vinklinger» slår an stilen i Grøtvedts siste betraktninger om alt som har gått galt med kunsten siden (sammen)bruddets estetikk ble den førende normen i siste halvdel av 1800-tallet.
En rekke enkeltkunstnere, kunstretninger og teoretikere får sine pass påskrevet for særskilt ødeleggelse av KUNSTEN: Marcel Duchamp, Lars Ramberg, Andy Warhol, Joseph Kosuth, Damien Hirst, Kjartan Slettemark, Joseph Beuys, Theodor Adorno, Sigmund Freud, konseptualisme, dadaisme, abstrakt ekspresjonisme, marxisme osv. Disse navn og ismer kjennetegnes ved negasjon, brudd, sammenbrudd, bruddets estetikk, dilettantisme, politikk, negativitetens estetikk, ikonoklasme, og fortjener i det store og hele ikke å knyttes til begrepet KUNST, i følge Grøtvedts omvendte litani.
Hvorvidt det beror på en tilfeldighet skal være usikkert, men det er slående at damene går helt fri i Grøtvedts betraktninger.
Boka griper over mange tema, men framstår allikevel som lite variert. Teksten dreier seg rundt noen tilbakevendende navn og eksempler. Boka hadde også tjent på en sterkere redigering av språk og innhold. Det er tørt og kjedsommelig arrogant, og mangler den humor som loves i innledningen. Det som er av interessante og edruelige betraktninger drukner i den generelle aggressiviteten som preger Grøtvedts stil, og er lett glemt. Aggresjonen mangler både eleganse og snert og oppleves derfor lite farlig i sin forutsigbarhet. Hvorvidt Grødtveds bidrag er med på å gjøre dagens kunst og kunstkritikk mindre forvirrende, og ordskvalderet mindre klisjéfylt, er derfor mindre sikkert.
For en mer inngående drøfting av boka henvises det til kunstkritikk.no, som i skrivende stund har generert ikke mindre enn 68 kommentarer. I et slikt perspektiv blir ikke Grøtvedts modernismeangst det mest oppsiktsvekkende, men det engasjement og adrenalin slike anfektelser er i stand til å produsere. Det er noe å tenke på.