Forrige | Neste

FRA KALDT STED TIL KULT STED

Av: Billedkunst Redaksjon

Publisert:

Utgave: 1/2017

Del: 

Jeg elsker Nord-Norge. Så høyt at jeg og familien for et par år siden slapp alt vi hadde i hendene, leide et hus i Kabelvåg i Lofoten og  yttet oppover. Hadde alt vært opp til meg, hadde jeg bodd der fortsatt. For landsdelen gjør noe med deg.
Eller med meg, burde jeg vel kanskje si. Men poenget er at jeg ikke er den eneste som har det slik. Mange reagerer med panegyrisk entusiasme når jeg snakker om Kabelvåg. Enten fordi de har egne opplevelser nordfra, eller et brennende ønske om å en gang få oppleve landsdelen. En begeistring som til de grader også har nådd kunstfeltet.
Med økt utstillingsaktivitet gjennom mange år, via etableringer som Barents Spektakel og Kunstakademiet i Tromsø midt på 00-tallet til det konstante fokuset på menneskeskapte klimaendringer, årets OCA- program og documenta 14 med sin journal South as a State of Mind og urbefolkningsfokus, har det som tidligere var den ytterste periferi nå har tatt plassen midt på kunstscenen.
Nord-Norge har gått fra å være et kaldt sted til å bli et kult sted. All denne viraken er imidlertid ikke noen garanti for god kunst. I et intervju i dette bladet snakker kurator og innfødt  nnmarking Hilde Methi om utfordringene ved politisering av kunsten, og hvordan hun har opplevd at kunstnere som kommer til landsdelen blir så paralyserte av midnattssol og nordlys, av storpolitisk betydning og presserende miljøutfordringer, at de på sett og vis legger sitt eget kunstnerskap og sin kritiske sans til side, og begynner å gjenfortelle etablerte sannheter. Og den typen politisk korrekthet er vanskelig forenlig med å produsere interessante verk.
Samtidig opplever jeg den motsatte holdningen som problematisk. Altså kunstnere som bare kommer med sitt eget program og ikke lytter til det lokale. I Lofoten ble jeg kjent med internasjonalt feirede verk som Elmgreen & Dragsets kjølebag på kaia i Svolvær eller Dan Grahams speilverk på Kleppstad som del av Skulpturlandskap Nordland. Kunst som lokalbefolkningen hadde feiret ved å henholdsvis kaste det på sjøen og skyte på med hagle.
Poenget her er altså at selv om Nord-Norge er et trendy og fantastisk sted som fortjener all den oppmerksomheten landsdelen nå opplever, gjelder de samme kriteriene som alltid for å skape god kunst. Nemlig en evne og vilje til å trenge gjennom det tykke laget av permafrost som forenklinger og ferdigtenkte forestillinger utgjør, og røre ved og bringe frem i lyset det som måtte vise seg å  nnes dypt der nede på undersiden.

Gaute Brochmann