HJEMME I TRONDHEIM

Av: Billedkunst Redaksjon

Publisert:

Utgave: 2/2017

Del: 

Det skjer ting i Trondheim. Kunsthallen har brakt en ny energi til det lokale institusjonslivet. Akademiet er hjemsøkt av en beinhard verdikamp med steile fronter. Og når Kulturrådet skulle etablere nyskapningen Kreativt Norge, falt valget på nettopp Trondheim.

Så, når vi bestemte oss for å lage et nummer om kunstscenen i Trondheim, var det naturlig å se disse tingene i en slags sammenheng og tenke at «det lokale» spiller en vesentlig rolle. Trondheim er jo et fysisk avgrenset sted der både byen og institusjonene har sine særegne historier.

Da vi skrev om Nord-Norge i Billedkunst nummer 1 2017, var koblingen mellom lokal identitet og en geografisk region ganske uproblematisk. Ikke fordi det er selvsagt hva Nord-Norge er, men i den forstand at natur og storpolitikk, urfolk og mørketid og en rekke andre forhold er noe både fastboende og besøkende er nødt til å forholde seg til. Med andre ord er det lokale akutt viktig, om du vil det eller ikke.

Etter å ha arbeidet oss gjennom et nummer om Trondheim, er det umulig å påstå at lignende mekanismer er i sving i Trøndelag. Det er ingen ting som peker mot Ladejarl eller jordbrukshistorie, mot studentkultur eller våte, regntunge vintre. Kort sagt er det tilsynelatende ingen ting ved stedet Trondheim som er viktig når de ulike aktørene diskuterer utviklingen i den lokale kunstscenen.

I stedet ligger fokus på det praktiske, det vil si rammebetingelser og ateliertilgang, (manglende) dekning i riksmedier eller den konkrete driften av ulike visningssteder. Akkurat slik det er i Oslo eller andre steder.

Og den følelsen jeg sitter igjen med, er at kunstscenen i Trondheim hverken eksiterer i forlengelse av eller i opposisjon til Svartlamoen og trønderrock.

 

Gaute Brochmann