Forrige | Neste

UTE AV VERDEN

Av: Billedkunst Redaksjon

Publisert:

Utgave: 3/2017

Del: 
Gaute Brochmann

Mine første sterke kulturelle minner fra verden utenfor familiens lune rede er knyttet til kombinasjonen av kultur og internasjonal suksess. Som femåring kan jeg tydelig erindre både at a-ha toppet Billboard-listen i USA og at Bobbysocks vant Melodi Grand Prix. Og selv i avkroken der vi bodde, øverst oppi Numedalen, var følelsen av en lokal eufori over at nordmenn erobret den store verden, slående. I barnehagen var Morten Harket sidestilt med Supermann og Maradona.
Denne tilstanden av nasjonal stolthet tuftet på internasjonal anerkjennelse varte på mange måter i ti år til, og inkluderer så ulike uttrykk som Drillos vei til fotball-VM, Sofies verdens (1991) multimillionsalg og Oscar-nominasjonen av Nils Gaups Veiviseren (1987) på tampen av 80-tallet. Det hele som kulminerte i 1994 med Lillehammer-OL.
25 år senere: Ingen av ungene i barnehagen eller på skolen der barna mine går, leker at de er artisten og DJen Kygo. De vet ikke engang hvem han er, selv om han gjør det aldri så stort i utlandet. Og OL gidder ikke vi voksne å søke på engang.
Hva har dette med kunst å gjøre? Jo, ved det enkle poenget at i en tid der internasjonale biennaler og utstillinger hauses opp som viktigere enn noensinne, og der det jobbes bedre, mer målrettet og effektivt enn noen gang for å sikre norsk deltagelse på disse tilstelningene, oppleves samtidig både selve biennalene og den norske tilstedeværelsen som forbausende irrelevant.
Det er mange grunner til dette, og med en bred dekning av både Veneziabiennalen og documenta i dette bladet, er det ikke jeg som skal svare på hvorfor det er slik.
Men selv om det er litt trist at det ikke lenger finnes et mer eller mindre imaginært sted utenfor de norske landegrensene der ting er fylt av mening, og der våre lokale utøvere automatisk innhylles i stjerneglans om de bare slippes inn, tror jeg det vi nå ser er en positiv utvikling.
Deler av samtidskunsten generelt – og den internasjonale samtidskunsten tilknyttet disse store fesjåene i særdeleshet – har lenge vært definert av en form for intern selvopprettholdelse der det som produseres av verk ikke nødvendigvis er viktig for verden utenfor på grunn av kvaliteten til produktet, men i kraft av eksklusiviteten i seg selv. Og at denne mekanismen omsider ser ut til å slutte å fungere, rett å slett ved at folk mister interessen; det er både sunt og på høy tid.
Det er mulig jeg tar feil. I likhet med den nyliberale ideologien dette springer ut fra, kan det godt være at biennalene og den internasjonale scenen vil overleve videre, om ikke annet på mangel av alternativer. Men slik det oppleves nå, kjennes det som om denne utgaven av Billedkunst er et vitnesbyrd fra begynnelsen av slutten av en æra.

NB: Resulatet av leserundersøkelsen vår er nå klart! Les det her!