Forrige | Neste

VÆR SNILLE MOT HVERANDRE!

Av: Billedkunst Redaksjon

Publisert:

Utgave: 6/2017

Del: 

Jeg ble kjent med kunsten først gjennom kunstbøker og museer, siden kunstteori og galleriåpninger, og etter hvert på et personlig plan gjennom gode venner som arbeider som kunstnere. Men selv om jeg hadde snakket mye med kunstnere og hørt dem snakke med hverandre før jeg begynte i denne jobben, var det først gjennom engasjementet som redaktør for Billedkunst høsten 2016 at jeg virkelig ble introdusert til Det Norske Kunstfeltet.

 

–          Plutselig befant jeg meg på innsiden av et miljø som er om ikke lukket, så i alle fall ganske introvert. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad jeg både kom inn i den jobben og nå går ut av den som en utenforstående.

 

Det har vært en blandet og besnærende opplevelse. Plutselig befant jeg meg på innsiden av et miljø som er om ikke lukket, så i alle fall ganske introvert. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad jeg både kom inn i den jobben og nå går ut av den som en utenforstående. Det har vært fascinerende å arbeide tett på mange dyktige kunstnere. Men det har også vært temmelig forstemmende å oppleve hvordan norske kunstnere tenker om seg selv og hverandre.

Kort sagt er mitt samlede inntrykk fra det siste halvannet året at norske kunstnere, generelt sett, ikke riktig ønsker hverandre noe godt. Og at det som burde vært et åpent og fritt felt, er preget av låste forestillinger og dogmatisk tenkning. «Å ja, du har snakket med ham» eller «Fikk du henne til å skrive, akkurat», fulgt av en innett himling med øynene, er en typisk respons når jeg snakker om hva vi gjør. Gjerne fulgt av antydninger av personlig mer enn profesjonell karakter.

Dette har aldri gått utover meg. Eller det har det sikkert, men jeg har konsekvent lagt på telefonen eller lukket døren før jeg har blitt sugd inn i noen samtale der jeg har risikert i å bli en del av denne mekanismen. Så jeg har ikke noe å klage over slik sett. Men på vegne av det feltet jeg nå forlater og som du som leser dette mest sannsynlig tilhører, er min ene, klare oppfordring at dere må være litt rause og hyggelige mot hverandre. At dere må unne hverandre vel.

Det norske kunstfeltet er preget av knappe ressurser, det er mye hardt arbeid og lite penger. Og jeg forstår at det å skape åndsverk, der du må tviholde på din egen visjon og ha overskudd til å pushe den på en omverden som ikke akkurat er like mottagelig bestandig, kan være en ensom og utmattende måte å leve livet sitt på. Men nettopp derfor hadde det vært så godt for alle om man kollektivt senket skuldrene og i det minste støttet hverandre.

Jeg avstår høflig fra å bidra til det jeg anser som hovedproblemet her ved å komme med konkrete eksempler på hva folk har sagt eller gjort, slik at dette kan bidra til mer baksnakk og forutinntatthet. Og jeg forlater heller denne posten med å be pent om at dere må tørre å være snille mot hverandre. For deres egen skyld. Og for kunstens. Slik at det å tenke annerledes, som jeg jo virkelig mener er kunstens fremste adelsmerke og viktigste forutsetning, er noe som aksepteres og til og med ønskes velkommen. Slik er det virkelig ikke nå. Og mitt inntrykk er at både kunsten og kunstnerne lider under dette. Så igjen: Vær snille mot hverandre.

Takk for meg.

 

Gaute Brochmann