• Kåre Grovens Opererte steiner er en del av utsmykkingen av uterommene ved St. Olavs hospital.

    G. O. Johansen

Balansekunst

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 5/2008

Del: 

Utviklingen som har foregått innen kunsten i det offentlige rom de siste årene har ført til mange nye utfordringer. En av disse er at kunstprosjektene har økt i omfang og arbeidsmengde. Hvilke konsekvenser har dette hatt for den kunstneriske konsulenten? Billedkunst har snakket med erfarne konsulenter om hvordan de har opplevd utviklingen.

Begrepet «utsmykking», som både KORO og mange konsulenter har sluttet å bruke, står i kontrast til mye av det som har skjedd på kunstfronten de siste tiårene. Interaktive og sjangeroverskridende praksiser har vært dominerende, også innen kunst i det offentlige rom har dette gjort seg gjeldende. Et økende antall utsmykkingsprosjekter tar i bruk nye medier og ny teknologi. Kunstprosjektene har dessuten blitt større i omfang, og beveger seg ofte over i uterommene. Med mange underleverandører og samarbeidspartnere, er det et omfattende budsjett og mange kontrakter å holde oversikt over.
– Før i tiden dreide det seg ofte bare om ett eller to kunstverk. Ved St. Olavs Hospital var det snakk om å arbeide fram verk til tre medisinske senter og et pasienthotell på til sammen nesten 90 000 kvm, i tillegg til hele uterommet. Det var nok til å få litt panikk til tider, sier Grethe Britt Fredriksen, en erfaren konsulent som først og fremst har jobbet med utsmykkingsprosjekter i Trondheims-området.

Prosjektlederen
Den kunstneriske konsulenten sitter i et utvalg sammen med diverse representanter; som regel er det snakk om én for arkitektkontoret, én for brukergruppen og én for byggherren. I 2001 ble hovedregelen at konsulenten sitter som leder av utvalget i de statlige prosjektene. Kunstner og konsulent Per Hess, som har fulgt Utsmykkingsfondets utvikling siden 1970-tallet, mener det både er fordeler og ulemper med å bli oppgradert til prosjektleder:
– Å lede utvalget gir autoritet. Brukt riktig gir dette mulighet for å styrke det kunstfaglige arbeidet i kunstutvalget. En stor og konsentrert arbeidsinnsats går på orientering og begrunnelse. Samtidig er det ikke til å komme forbi at praktisk tilrettelegging av kunstutvalgets arbeid også krever stor oppmerksomhet. Det kan være krevende å veksle fokus på denne måten. Jeg savner en arbeidsform som jeg møtte i mine første konsulentoppdrag. Disse utvalgene hadde to kunstneriske konsulenter og en kunsthistoriker fra Utsmykkingsfondet som både fungerte som saksbehandler, deltok på møter og i diskusjoner, besørget innkallinger, førte referater og formidlet tekster. På denne måten ble praktisk kunsterfaring og kunstteori tilgjengelig for utvalget. Arbeidet ble målrettet og vi sparte tid.
– I større prosjekter utnevner man gjerne to eller tre konsulenter. I visse tilfeller går lederansvaret over til en person med høy administrativ kompetanse, som ikke nødvendigvis har kunstfaglig bakgrunn, men som har godt innsyn i byggeprosjektet og institusjonen. I arbeidet med utsmykkingen av det nye operabygget var dette en stor fordel, mener Sonja Wiik, som sammen med billedhogger Oddvar I. N. Daren og tekstilkunster Anne Knutsen var kunstneriske konsulenter for operabygget:
– Vi hadde en leder med erfaring fra næringslivet, Leif Terje Løddesøl. Han satt som styreleder i Operaen, og var dessuten formann i juryen i arkitektkonkurransen for operahuset. Han kjente til prosessen, og hadde nettverk innenfor Statsbygg, Styringsgruppen for Prosjekt nytt operahus (PNO) og andre aktører. Dette var en styrke for oss, for det er ikke alltid en kunstner kjenner til alle de komplekse irrgangene i et så stort prosjekt som vi har vært gjennom. Når lederen for utvalget ikke har kunstfaglig bakgrunn, er det imidlertid veldig personavhengig om det fungerer eller ikke.

Fokus på det kunstfaglige
Fredriksen har lignende erfaringer fra arbeidet ved St. Olavs Hospital:
– Helsebygg Midt-Norge har en egen leder for kunstprosjektet, arkitekt Hege Herdlevær. I et prosjekt som går over åtte-ni år er det nesten umulig for en konsulent å ha den rollen. Administrasjonen var et fellesanliggende, til enhver tid fordelt i et arbeidsutvalg bestående av konsulentene og prosjektleder. Herdlevær hadde imidlertid det overordnede ansvaret for at alle prosjekter ble fulgt opp. Rent praktisk var det en fordel at prosjektlederen er ansatt i Helsebygg Midt-Norge. Hun kunne dermed enkelt formidle kontakt mellom kunstnerne og personene som kunne bistå dem på ulike måter på byggeplassen, noe som kan være vanskelig for konsulenten.
– Som konsulenter fikk vi konsentrert oss mer om det kunstfaglige, og om å formidle ideene til de andre representantene. Det var et eget utvalg for hvert bygg, så det var ganske mange mennesker å forholde seg til. Vi oppdaget fort at det var viktig å være godt forberedt og å kunne visualisere ideene våre. Det er viktig at konsulenten klarer å opparbeide seg tillit i utvalget. I det øyeblikket man har det, er mye gjort.

Kunstneren som totalentreprenør
De siste årene har man sett eksempler på at kunstnere økonomisk har endt opp i minus etter endt prosjekt, for eksempel på grunn av konflikter med underleverandører. Hvilket ansvar har den kunstneriske konsulenten i slike sammenhenger? Wiik mener valget av riktig kunstner er avgjørende:
– I utvelgelsen til utsmykkingen av Operaen var vi opptatt av å komme frem til kunstnere som hadde erfaring med store, komplekse prosjekter fra før, og som var vant til å forholde seg til underleverandører. Men i utsmykkingsprosjekter oppstår det mange utfordringer som det ikke er mulig å forutse. Da setter vi oss selvfølgelig ikke på sidelinjen, men må bistå kunstneren på best mulig måte. Etter at konkurransen om sceneteppet var avsluttet og vinner Pae White var kåret, ble de branntekniske kravene endret. Dette resulterte i mange nye runder for konsulenten, kunstneren og utvalget.
– Kunstneren kan være spesielt utsatt i større utsmykkingsprosjekter, og da er det viktig at både KORO og kunstnerisk konsulent følger opp; KORO gjennom grundige og gode kontrakter, der det blir forsøkt tatt høyde for ulike utfordringer som kan oppstå, og kunstnerisk konsulent gjennom en godt gjennomarbeidet utsmykkingsplan, sier Wiik.

Realistisk budsjett er avgjørende
Som en del av konsulentens ansvarsområde ligger oppfølging av kunstnerens budsjett. Fredriksen understreker viktigheten av realistisk planlegging:
– I dagens utsmykkingsprosjekter med blant annet nye medier og ny teknologi, er det stor sjanse for at budsjettet sprekker. Ut fra min erfaring er problemet ofte det at underleverandøren kun vil gi et anslag på hvor mye det vil koste. Prosjekter går gjerne over flere år, og prisene kan endre seg, dette gir budsjettene sjelden rom for. Derfor er det viktig at utsmykkingsutvalget gjør en god vurdering på om prosjektet er realistisk eller ikke. Man må sjekke så godt man kan om kunstneren har lagt inn en god nok sikkerhetsmargin, og også sette av en «uforutsettpost» på det totale budsjettet.
– Noen ganger kan man få byggherren til å dekke utgifter til for eksempel fundamentering, framføring av vann og strøm og lignende; her bør konsulenten være våken for muligheter. Men det enkleste for oppdragsgiver er at kunstneren står for alt. Jeg tror ikke det er mulig å lage et system for å gjøre det på noen annen måte. Vil man være utsmykker, og jobbe med kunst i det offentlige rom, må man bli en administrator, sier Fredriksen.