• Dag Wiersholm og Borghild Volckmar har hatt ansvaret for konsulentkursene siden 2002.

Profesjonalisering av konsulentrollen

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 5/2008

Del: 

KOROs navnebytte var en del av en fornyingsprosess som har foregått i fondet i noen år nå. Man har tatt konsekvensen av utviklingen som har foregått innenfor feltet, og profesjonaliseringen av konsulentrollen kommer inn som et stadig viktigere satsningsområde.

– Vi har jobbet lenge for at utsmykkingsbegrepet skal gå ut, fordi det reduserer kunsten til dekor. Endringene innen feltet har funnet sted siden begynnelsen av 1990-tallet, med større prosjekter som ikke nødvendigvis er tilknyttet arkitektur, sier seniorrådgiver i KORO, Dag Wiersholm. Sammen med seniorrådgiver Borghild Volckmar, har han vært ansvarlig for konsulentkursene som har blitt arrangert hvert år siden 2002.
Utviklingen innen utsmykkingsfeltet har naturlig nok hatt konsekvenser for innholdet i kursene:
– Det kreves svært sammensatte kunnskaper. Å være god kunstfaglig, trenger ikke nødvendigvis å gjøre deg til en dyktig konsulent. En konsulent må også være god til å formidle sin egen kunstfaglighet, mener Wiersholm.
– For to år siden fant vi ut at vi var nødt til å spesialisere kursene ytterligere. Etter at den kunstneriske konsulenten ble oppgradert til leder for utvalget i de statlige prosjektene, har vi fokusert mer og mer på prosjektledelse, sier Volckmar.

Et rekrutteringssted
Hvem er kursene for? Hvilke kvalifikasjoner må man ha for å bli tatt opp?
– Kursene er først og fremst der for å rekruttere nye konsulenter, men det er ønskelig at de har en viss prosjekterfaring fra før, sier Wiersholm. – Før kunne hvem som helst sende inn søknad med cv. Fra i fjor måtte man også levere inn en kortfattet prosjektbeskrivelse. Det har resultert i en litt annen type søkere.
Burde ikke de erfarne også være med på kurs eller hatt en form for etterutdanning i og med at prosjektene har forandret seg så mye de siste årene?
– Vi arbeider for å profesjonalisere konsulentrollen og oppdatere konsulentene ved å tilby ny kompetanse for flest mulig. Kursene er åpne for alle kategorier kunstnere eller andre i kunstfeltet med ulik kompetanse og erfaring, og fungerer også som et rekrutteringssted. Parallelt med kursene avholder vi fagsamlinger av ulik karakter for dem som arbeider, eller har arbeidet, som konsulenter. De inviteres også til seminarer og lignende. Denne fagutviklingen er en del av KOROs ambisjon om å være stedet for kunnskap og refleksjon i feltet kunst i offentlige rom.

Administratoren
Kreves det en spesiell type «administrator-kunstner» for kunst i det offentlige rom?
– Både ja og nei. Det er naturligvis viktig for oss at kunstneren leverer til avtalt tid, forholder seg til de fysiske og økonomiske rammer som er avtalt og definert, og kan arbeide i team med de begrensninger det kan innebære. Vår erfaring er at det kan de aller fleste. På den annen side må ikke disse «administratorferdighetene» overskygge de kunstfaglige kvalifikasjonene som må til for å gi kunsten innhold og relevans.
Må kunstneren fungere som total-entreprenør?
– Av flere grunner har vi erfart at det har vært mest hensiktsmessig. Kunstutvalget og KORO bestiller et produkt, og på hvilken måte kunstneren leverer dette, angår oss i prinsippet ikke. Mange kunstnere synes nok også at det er en grei arbeidsdeling. Det er særlig i de store, fysisk integrerte prosjektene at problemer kan oppstå, og kunstneren må tilpasse seg byggherrens entreprenører og avtaler som gjelder på byggeplassen. I våre prosjekter foretas det alltid grundige kostnads- og budsjettestimat som kunstneren må redegjøre for, også på forprosjektnivå. I dette ligger en viktig kvalitetssikring fra KOROs side som prosjektansvarlig, men også en utfordring og en garanti overfor kunstneren. Det utføres for øvrig prosjekter utenom KORO der kunstneren ikke defineres som totalentreprenør, informerer Wiersholm.

Kunstnere som konsulenter
Helt siden Utsmykkingsfondets opprettelse i 1976, er det kunstnere som har utgjort den store majoriteten blant kunstneriske konsulenter. Wiersholm kan fortelle om bakgrunnen for dette:
– Bruken av kunstnere som konsulenter er relatert til en av de to hovedhensiktene med opprettelsen av Utsmykkingsfondet i sin tid: å gi arbeid og arbeidsoppgaver til norske kunstnere. En annen grunn er at kunstnere har erfaring og ferdigheter i kunstproduksjon. Når kunst skal forholde seg til, og i mange tilfeller bokstavelig talt gå inn i, fysiske strukturer som arkitektur, blir det viktig. Men vi har helt fra starten av benyttet annen kompetanse, både kunst- og arkitekturteoretisk, og kan i prinsippet benytte fagkompetanse også innen andre felt. Utviklingen innen kunstområdet, med større vektlegging av konseptuelle tilnærminger og sjangeroverskridende praksiser, medvirker også til at vi må tenke bredt for å finne riktig konsulentkompetanse. Ikke minst er evnen til å kunne artikulere og formidle prosjektene stadig viktigere, noe som i stor grad ivaretas av de teoretiske disiplinene. Likevel vil det nok i mange tilfeller fremdeles være slik at kunstnere er godt - og kanskje også best – egnet som konsulenter. Også om rollen defineres tydeligere opp mot prosjektledelse, der mange kunstnere tross alt sitter med vesentlig erfaring, erfaring ikke alle andre innen feltet har.

Mandatet
Den kunstneriske konsulenten må forholde seg til en rekke forskjellige samarbeidspartnere og har et stort administrativt ansvar som prosjektleder. Samtidig skal vedkommende være fagperson og stå bak de kunstneriske valgene. Er det en fare for at det blir vanskelig for konsulentene å vite hva som egentlig er deres mandat, og at rollen blir for diffus?
– Jeg kan godt forstå at den kunstneriske konsulentens rolle som bindeledd mellom oss og utvalget kan virke uavklart. Vi er en liten del av en større verden. Vi må forholde oss til Statsbygg og i tillegg respektere de som omgår kunsten til daglig, sier Wiersholm.
– Vi har alltid en evaluering etter hvert kurs. Da etterspør konsulentene ofte mer om prosjektledelse. Men dette er noe de først kan lære ved å gjøre det i praksis. Det går ikke an å gi opplæring i alle de uforutsigbare faktorene som kan spille inn i et utsmykkingsprosjekt. Man kan ikke få den tryggheten gjennom et kurs. I stedet vil vi satse på å gjøre kunstnersentrene til kompetansesentre som kan ta seg av konsulenten. I tillegg er vi i KORO her for å støtte dem, tilføyer Volckmar.
Sonja Wiik snakket om den store fordelen det var å ha en leder som Leif Terje Løddesøl i Operaprosjektet. Er den typen kompetanse som Løddesøl representerer noe KORO i større grad kan kurse sine kunstneriske konsulenter i?
– Fordelen med en slik person som leder av kunstutvalg i store offentlige byggeprosjekter er nettopp deres samfunnsposisjon med tilhørende nettverk i ulike miljøer. De kan bidra til å gi kunstprosjekter en større samfunnsmessig legitimering, noe som dessverre ennå er nødvendig her til lands. Det er naturligvis heller ingen ulempe at de involverte i kunstprosjekteringen kjenner til, og kan kommunisere med, både det politiske miljøet og andre institusjoner og aktører i et byggeprosjekt. – Vi tror vel ikke at konsulentene uten videre kan kurses i den type ferdigheter som nevnte Løddesøl besitter, det ligger i en viss grad i saken at denne kompetansen er knyttet til slike personers posisjon og erfaring. Men innsikt i samfunns- og organisasjonsstrukturer med tilhørende rolleforståelse er, og vil bli, et viktig fokus for oss i våre skoleringstiltak overfor konsulentene, forteller Wiersholm.
Wiersholm understreker at Løddesøls lederrolle representerer et unntak:
Organisasjonsstrukturen i Opera-prosjektet ble bestemt av Kultur- og kirkedepartementet, og avvek fra det som er vedtatt prosedyre i våre prosjekter ellers. Kunstfaglig sett, og vurdert i forhold til makt og innflytelse i kunstutvalget, er slike innretninger ytterst problematiske. Når KORO de senere år har plassert konsulenten i lederposisjon i kunstutvalgene, er det nettopp for å sikre det kunstfagliges betydning i beslutningsstrukturen. Ved at vi samtidig i de fleste prosjektene oppnevner to konsulenter, utligner vi det demokratiske overskuddet som våre ordninger kjennetegnes av.