Notorisk kunstnerøkonomi

Av: Ingeborg Stana

Publisert:

Utgave: 5/2008

Del: 

I begynnelsen av sommerferien ble resultatene fra arbeids- og inntektsundersøkelsen (levekårsundersøkelsen) utført av Telemarksforsking-Bø offentliggjort. Den er en grundig undersøkelse som synliggjør kunstnernes arbeidsvilkår og økonomi, og som har troverdighet siden svarprosenten blant billedkunstnerne ligger på 50,7 prosent.

Dette er en viktig undersøkelse for videre kunstnerpolitikk, og gir kunstnerne et godt grunnlag for «krav» til det offentlige. Løken-utvalget, nedsatt av kulturdepartementet, leverte – underlig nok – sin vurdering av støtteordningene på kulturfeltet før resultatene fra levekårsundersøkelsen ble presentert.
Samtidig har kultur, kunst og økonomi blitt heftig diskutert i landets medier i sommer. Fremskrittspartiet vil ha et kutt i kulturlivets støtteordninger. Løken-utvalget ønsker en nedleggelse av garantert minsteinntekt. Kjente kritikere som Ingunn Økland i Aftenposten påpeker at tendensen i norsk kulturliv til å satse på mangfold og bredde, har ført til et forutsigbart kulturliv uten skarpe kanter eller et skjerpet kvalitetsbegrep. Både Økland og Aftenpostens kommentator Lotte Sandberg kritiserer den rød-grønne regjeringens prinsipp om «å smøre et tynt lag utover et stort område» i kulturpolitikken.
Stipendpolitikken til Norske Billedkunstnere har i stor grad fulgt liknende prinsipper om «rettferdig fordeling» – inntil i 2006. Da brøt vi med dette prinsippet og prioriterte større stipend. Femårig arbeidsstipend ble utdelt for første gang i historien. Personlig er jeg overbevist om at en ytterligere reform av stipendpolitikken er helt nødvendig, og jeg synes det er på tide å diskutere både stipendenes størrelse og tidsramme.
Arbeids- og inntektsundersøkelsen viser til en «overproduksjon» av kunstnere og forklarer at den særskilte norske kunstnerpolitikken med stipender og garantert minsteinntekt kan være med å forklare den store økningen av nye kunstnere. Jeg tror ikke dette alene kan forklare situasjonen på en tilfredsstillende måte. Både utdanningssituasjonen og det generelle tilsiget til kunstfeltet må tas med som forklaringskomponenter. Men i hele vesten ser vi et stort tilsig av kunstnere til feltet – og dette må sees som et samfunnsmessig gode! GI ble opprettet etter at Kulturdepartementet hadde fastslått at kunstnerne levde et økonomisk vanskelig liv. Har dette blitt endret? Som yrkesgruppe befinner vi oss fortsatt nederst på inntektslistene. Billedkunstnerne er gruppen med lengst utdanning på høgskolenivå – med 5,2 år høyere utdanning i gjennomsnitt, men er samtidig en av kunstnergruppene som tjener minst på kunstnerisk virke, med en median lønn på 38 000 kr i 2006.
Statens garantiinntekt har økt med kun 13 prosent siden 1994, mot en reallønnsutvikling på 40 prosent de siste årene. Tallene fra Telemarksforsking er et godt grunnlag for en regulering av statens satser for garantiinntekt.
På lik linje med jordbruket, vil kunstproduksjon som næring være preget av gode og dårlige tider. En driftsstøtte er i perioder derfor helt nødvendig. GI ble innført i 1977, nettopp med utgangspunkt i landbrukspolitikken. «Vi har i dag en garantert minsteinntekt som er en ordning for de få», hevder Løken-utvalget i sin rapport. Norske Billedkunstnere mener derimot at ordningen fungerer godt og at problemet med garantert minsteinntekt er at midlene er for få i forhold til det antallet kunstnere som burde ha fått GI.
Imidlertid tror jeg det er politisk nødvendig at vi diskuterer alternativene til GI. Graver vi oss helt ned i en stillingskrig på dette punktet, går vi glipp av mulighetene for å komme med nye, konstruktive innspill til politisk ledelse. Vi er nødt til å spørre: På hvilke måter kan GI reformeres? Finnes det et forbedringspotensial innenfor den eksisterende ordningen som ingen har sett på? Skal vi se med nye øyne på hvordan femårige og niårige stipender kan brukes?
Dessverre berører ikke denne problemstillingen hovedutfordringen på billedkunstfeltet, nemlig at en såkalt overproduksjon av kunstnere har ført til en prekær realsituasjon for utøverne. Mange nye kunstnere utdannes samtidig som arbeidsvilkårene strammes inn. Regjeringen må komme på banen og innrømme at kunstpolitikken har vært en fadese. Tallene fra levekårsundersøkelsen kan ikke feies unna. Vi trenger sårt et politisk initiativ nå som tar de strukturelle svakhetene på alvor. Det er regjeringens oppgave å fastlegge rammene for kunstfeltet – og å være med på å bestemme hvor mange profesjonelle kunstnere landet skal ha. Stiger antallet kunstnere, må også mulighetene økes. Flere om færre muligheter gir dårligere arbeidsvilkår.