• Ove Stokstad: Julius Paltiel IX , 2000.

    Falstadsenteret

Tidsvitnet

Av: Anja Johansen

Publisert:

Utgave: 5/2008

Del: 

De historiske rammene gir sterke føringer for opplevelsen av Stokstads utstilling, som blir en ubehagelig men viktig påminnelse om både historiens og samtidens grusomheter.

Ove Stokstads utstilling befinner seg ikke akkurat på noe vanlig kunstmuseum. Falstadsenteret ble i 2006 etablert som nasjonalt studiesenter for menneskerettigheter, krigens fangehistorie og erindringskultur. Bygningen har en nokså mørk historie: Reist som skolehjem for «vanartede guttebørn» på slutten av 1800-tallet, siden brukt som fangeleir av Gestapo under 2. verdenskrig. Utstillingen er dedisert til nylig avdøde Julius Paltiel, som i 1942 var fange på Falstad. Han en av få jøder som overlevde både Auschwitz og Birkenau, og har derfor blitt et symbol på Holocaust for den yngre generasjonen.
Stokstads kunst kretser ofte tematisk rundt krigens redsler og menneskelige lidelse, og flere av arbeidene hans tar utgangspunkt i røntgenfotografier og amatørfotografier fra andre verdenskrig som så bearbeides grafisk. Hele 46 arbeider av ulikt format, i tillegg til et videointervju med Paltiel, blir i overkant av hva utstillingsrommet makter å ta. Et mindre utvalg ville gitt bedre plass til enkeltarbeider uten at man nødvendigvis hadde mistet noe av bredden i Stokstads produksjon. Synd er det også at flere av bildene domineres av refleksjonene fra vinduene. I et tilfelle tilfører imidlertid denne effekten ekstra dybde til bildet, der bjørka og atriets bueganger speiler seg i portrettene av Paltiel, og stedet skrives inn i den aldrende mannens ansikt.
Det sies å være fotografiets indeksikalske kvaliteter, i egenskap av å være et «spor» etter en virkelig hendelse, som gir det dets spesielle kraft. I serigrafiene Europeisk landskap, Balkan I-IX (1995-2000) har Stokstad benyttet røntgenfotografier av hodeskaller, ryggrader og hoftebein, innrammet av brede og kantede kalligrafiske strøk i sort, koboltblått og rødt. Skjelettrestene fungerer både som en anonymisering av mennesker (eksempelvis i massegraver), samtidig som bildene åpner for identifikasjon, i det at de vitner om faktiske kropper. Forholdet mellom tittel, bilde og referanser setter i gang et komplekst spill av assosiasjoner som krever at man setter seg inn i hendelsene det vises til.
Stokstad har også utviklet et særpreget symbolspråk, bygd opp av formale og ekspressive tegn som fungerer som emosjonelle rammer for det indeksikalske materialet. Tegn som går igjen er gitteret og den svarte, harde rammen, samt de frontale ansiktene som ofte framstilles med bind for øynene og «gjensydde» munner (Statsmannskunst III/II, 1981). I linostikket Hvem martrer? (1978) presenteres betrakteren for en geometrisk stram komposisjon i sort-hvitt, brutt av en buet menneskefigur hvis kroppsform gjennomkrysses av knivharde linjer. Man kan nærmest føle blodspruten og den stikkende smerten.
I boken Å betrakte andres lidelse spør Susan Sontag: når massemedia har sluttet å rapportere og livet går sin vante gang hjemme – hvor lett glemmer man en krig?
På vei mot utgangen blir jeg igjen stående hensunket i Paltiels furede men milde ansikt og lure på hvorfor slike fotografier beveger oss så sterkt. Kanskje er det fordi bildene ikke framstår som portretter i vanlig forstand. Som Øivind Storm Bjerke foreslår i utstillingskatalogen, er Stokstads hensikt snarere å vise Paltiel som «vitne» fra en tid hvis generasjon er i ferd med å forsvinne. På Falstadsenteret gis det tid og rom for både kroppslig innlevelse og ettertanke.