• Knut Åsdam: Obelique, filmstill.

Manifesta på sitt beste

Av: Trude Iversen

Publisert:

Utgave: 5/2008

Del: 

Manifesta har gjennom 15 år gjort seg bemerket med å være en eksperimentell biennale; alltid politisk og til fingerspissene aktuell.

I motsetning til de mange biennalene rundt om i verden som ofte kan fungere som rene turistlokkende fritidssysler, har Manifesta lagt sjelen i å fungere som en risikosøkende plattform for unge kunstnere og kuratorer. Noen ganger blir dette for drøy kost for byene som plukkes til å huse utstillingen. Manifesta 6, som skulle finne sted i Nicosia i 2006, en by ridd av gresk-tyrkiske spenninger, ble avlyst fordi kuratorene ikke ville fire på den opprinnelige utstillingsideen som blant annet involverte å utfordre grenseproblematikken.
Onde tunger hevder dette er dårlig diplomati fra kuratorenes side, de mer velvillige ser dette som en logisk konsekvens; hvordan kan kunstkuratorer lykkes der Kofi Annan hadde feilet? Resultatet ble United Nations Plaza, en slags prosjektorientert skole, som fant sted i Berlin, en annen by dypt preget av grenseproblematikk. For årets Manifesta i Italia er dette i høyeste grad rescent history som på flere nivå preger prosjektet.
Hvorfor ta turen til et ganske usjarmerende område nord i Italia, omtalt som Sør-Tyrol, langt fra det pittoreske Italia som tiltrekker turister fra hele verden? Trentino-provinsen er kjent for de som har besøkt den populære og vakre Gardasjøen lenger sør for årets Manifesta. De tre byene som huser utstillingene, Rovereto, Trento og Bolzano-Bozen, er nærmest kjemisk fri for turisme, dersom man ikke regner kunstverdenens medlemmer på åpningsuken. Litt som Documentas Kassel, med andre ord. Med en viktig forskjell: dette er en engangsforeteelse og Manifesta 7 føles umiddelbart som et lynkurs i områdets industrielle utvikling og avvikling. Det kan høres litt vel tørt og pedagogisk ut, men det funker fordi det gjort på en intelligent og kunstnerisk interessant måte.
Det er økologi og bærekraft som er det store spørsmålet de tre kuratorteamene har stilt seg, og resultatet er et meget stedsspesifikt utstillingsprosjekt som i år imponerer med fem locations i tre byer, tre kuratorteam, og over fire hundre kunstnere. For å ta det beste først: Anselm Franke og Hila Pelegs utstilling fremstår som litt av en mini-Documenta, men elegant kuratert i en tidligere posthall i Trento. Franke/Peleg har de absolutt beste lokalene til rådighet, og utstillingen fokuserer på sjelen, det psykoanalytiske aspektet i modernismen. Arktitekten Andreas Müller har, sammen med Kuehn Malvezzi, laget utstillingsdesignet og -systemet i den tidligere posthallen. Ideen har vært å lage en «perception machine» i en bygning som ligner alt annet enn et sted å vise kunst. Som hjørnesteiner i utstillingen fungerer også «Museums for Learning Things», «The museum of European Normality», «The Museum for Franco Basaglia» og «The Museum of Projective Personality Testing» – en oppgave tildelt ulike kunstnere og utført med varierende hell.
Det er en fornøyelse å se Knut Åsdams nye film Obelique presentert i det 24 timers åpne utstillingsområdet i Rovereto. Åsdams film tar utgangspunkt i en togreise og følger fire personer gjennom reisen. Skuespillerne kjenner vi fra tidligere filmproduksjoner. Min personlige favoritt har vært kritikerroste Filter City fra 2003, der nakne byrom i New York City spiller en slags hovedrolle med karakterene. Åsdams filmer er alltid sofistikerte og elegante, men det interessante er likevel følelsen av å bevitne høyst relevante humanistiske spørsmål som tegnes opp. I Ådams siste produksjon er dette perfeksjonert og det er rett og slett flott å se hvordan dette verket i hendene på kurator Adam Budak virkelig kommer til sin rett. Filmen vises i en installasjon bestående av høye parkgjerder som utfordrer det 24-timers åpne utstillingsområdet. Artforum omtalte Obelique som «The masterful centerpiece», og det er ikke et spørsmål om hvilket verk som skapte det tidligere senteret i Rovereto. Budak er ikke like heldig med sitt andre venue; en tidligere tobakksfabrikk i samme by. Utgangspunktet er her først og fremst for upresist, og utstillingsideen er vanskelig å få øye på, til tross for meget gode enkeltverker som løfter opplevelsen. Guido van der Werves performative film Everything is Going to be Alright, hvor kunstneren spaserer på isen 15 meter foran en isknuserbåt i den finske gulfen, er nærmest hypnotisk vakker.
Raqs Media Collective, som gjestet OCAs studio tidligere i år, har et heldigere utgangspunkt i en nedlagt aluminiumsfabrikk i Bolzano. Utstillingen The Rest of Now er inspirert av ideen om hva som kommer etter Marinettis futuristiske manifest: «We declare that the splendor of the world has been enriched by a new beauty: The beauty of speed». I fabrikken som tidligere produserte materialer til bomber og fly (aluminium var Marinettis yndlingsmateriale; selve det tjuende århundrets materiale) utforskes økologiproblematikken videre med den glimrende videoinstallasjonen Detour. One Particular Sunday av Alexander Vaindoef og Judi Wertheins Secure Paradise. Her er også Kristina Bræins fine intervensjoner, plassert i det travle lobbyområdet. Bræins lavmælthet er først og fremst vanskelig i en slik kontekst og jeg tar meg i å tenke alternative plasseringer i fabrikken. Også arkitektene Reinhard Krof og Siv Helene Stangeland har intervenert i bygningen med et prosjekt som baserer seg på mønsteret til soppveksten i aluminiumsfabrikken. De har benyttet en robot som har tegnet ut og gjennomhullet veggen slik sopputviklingen har vært. Resultatet er fint, teknisk godt gjennomført, men i overkant bokstavelig for min smak. Bokstavelig er også arkitekten og teoretikeren Jorge Otero-Pailos som har dekket en hel vegg med nedskrapt forurensningsmateriale fra andre fabrikker. Det ligner noe jeg har sett før, men i denne formen gis noe man vanligvis vil kvitte seg med en objektsstatus og man får dermed en mulighet til å studere en «forurensningens historie». Materialet ble en artifakt.
Manifesta 7 tar som helhetlig utstillingsprosjekt et grep om de spørsmålene som bare i varierende grad tematiseres politisk og kunstnerisk i dag. Det er ikke noe politisk korrekt over det, det er bare helt presserende.