• Jan Freuchen: Seconds, 2008. Production still.

    Monica Larsen

De(kon)struksjon

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 5/2008

Del: 

Det er bestandig et godt tegn når en utstilling har en god og intrikat tittel. Og det er også digg når Bergen Kunsthall åpner dørene.

I en by som Bergen merkes det veldig godt hvis den er stengt, nemlig. Og utstillingen er omtrent som sin tittel; god og intrikat. Noen vil si dette overhodet ikke henger sammen og spriker voldsomt – og det er sant, men da overser man det faktum at dette er noe man like så godt kan beskylde de fem kunstnerne for individuelt; dette er en svært dysfunksjonell gjeng altså, men også en gjeng som på hver sin måte setter dette i system. Så det som oppstår i denne situasjonen er vel egentlig en slags harmoniserende disharmoni, og noe som kanskje også var modig å prøve seg på siden jeg innbiller meg at dette fort kunne gått galt. Som det står nå er det veldig groovy, det svinger helt vilt i visse partier. Noen ganger vet du ikke hvor den enes arbeid begynner og den andres slutter, men strengt tatt trenger du ikke vite det; det lønner seg her å se selve kunsthallen som et større bilde som er bygget opp av forskjellige fragmenter. Og det som er imponerende er nettopp dette at den ene felles impulsen disse kunstnerne har ikke bare er lokalisert, men at den løper som en elektrisk puls gjennom lokalene. Om det så er Jan Freuchens tegninger av makulert papir – eller hans forunderlige rekonstruksjon av John Frankenheimers Seconds fra 1966, en noe oversett film man kanskje kunne klassifisere som «paranoia noir» – eller Tatiana Trouvés merkelige objektfetisjisme; ting du trodde du visste hva var, og som i det minste ser ut som de er til for noe, men som umulig kan brukes til noe fornuftig utenfor dette rommet. En bevisst sabotasje, og en ordentlig fuck-up med visuelle koder. Endre Aalrust, på den andre siden, kan virke som han agerer ut fra prinsippet fra Beatles´ The White Album – en uforutsigbar mosaikk av motstridende informasjon som likevel peker mot en større sammenheng utenfor seg selv. Noe som selvfølgelig også kan sies å være en effekt av hele denne mønstringen.
Men mest morsom er likevel Sterling Rubys hysteriske video Found Cushion Act. Umulig å beskrive, egentlig, og dessverre vist på monitor med øreklokker – noe som aldri er veldig inviterende – men jeg kan jo prøve. Vi ser en mann som ruller rundt på gulvet blant noe bolstrede greier og hyler «Strangers!» i falsett, i et drita/psykotisk toneleie som antyder at kollapsen ikke er veldig langt unna. Æh, det høres ikke like morsomt ut når man forteller om det, men skal du bare ta på deg høreklokker en gang i år så anbefaler jeg at det blir her.
Samlet, og det er hva som teller denne gangen, utgjør «If you destroy the image, you´ll destroy the thing itself» (nevnte jeg at dette er en sitat fra David Croonenberg i forhold til sensur?) en overbevisende og følsom kuratering av en eruptiv informasjonsflom i marginalen av hva som er forkastet og resirkulert. Det hviler i dette myldret av ideer og materialer også en beinhard optimistisk grunntone; som om dette bare er begynnelsen. Og det er det jo. Det ser ut til å bli en fin høst i Bergen – byen der det aldri regner.