• Stillbilde fra Bull.Miletic: ICU

Storebror ser deg faktisk

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 6/2008

Del: 

Formiddagsåpningen av utstillingen «Privatlivets fred» på Oslo S fortoner seg omtrent som følger. En menneskemengde står i ankomsthallen på Oslo S og stirrer mot en talerstol og to høyttalere på stativ. Der står Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, som skal åpne utstillingen. Hun holder tale og snakker om viktigheten av å sette overvåkning og det offentlige rom under debatt.

På hver side over henne er to flatskjermer montert, og her sees to lysende øyne. De stirrer, hvite og intense ned på oss; en gjeng med mennesker som ikke venter på toget. Talen er grei nok den, og øynene er virkningsfulle. De blunker og ser i forskjellige retninger og vandrer over folkemengden. Verket av Bull.Miletic heter ICU (Eye see you), og er et av fire kunstprosjekter som vises på utstillingen, som er et samarbeidsprosjekt mellom Datatilsynet, Kunst i offentlig rom (KORO) og Rom for kunst på Oslo S.
To meter til høyre for ministeren henger et svart elektronisk øye på en liten stake. Et helt vanlig overvåkningskamera. Jeg får øye på det og tar meg selv i å tenke at Oslo S sikkert er et ganske godt overvåket område. Ikke at jeg har ofret det en tanke der jeg har stått et kvarters tid og ventet på at det hele skal begynne, men blikket begynner å vandre. I løpet av ti sekunder har jeg observert fem-seks kameraer til. Jeg snur meg og ser syv, åtte, ni, ti. Teller videre til over 20 og forstår hvilket jævla «storebror ser deg»-sted jeg befinner meg på.
Etter at talene er over og kunstnerne presentert skal vi vandre rundt i felles tropp for å se på kunsten. Det begynner med de iskalde lysende øynene, som vel skal gi oss assosiasjoner til nettopp overvåkningskameraer, eller rett og slett minne oss på at det alltid er noen som ser oss. Samtidig viser de også kunstens ufarlige uskyld, for det gjøres ingen opptak, og trues kun gjennom psykologiske virkemidler. Videokameraene utgjør på et vis den virkelige trusselen, men jeg kan ikke nekte for at en slags bevisstgjøring har funnet sted, og stort mer skal man ikke be om. Når øynene i tillegg er vakre og suger til seg blikk fra omgivelsene, må verket kunne sies å fungere bra. Undertegnedes eneste innsigelse er at noe av den mest frenetiske blunkingen kunne vært klippet bort. Den forstyrrer mer enn den gavner verket.
Ingvild Kjær Toftes prosjekt Manuell overvåkning spiller også videre på Oslo S som et overvåket område. Kort fortalt består det av en performance, der kunstneren setter opp en mobil stand i ankomsthallen, som er skiltet med at området er under manuell overvåkning. Her tegner hun tilfeldige forbipasserende og presenterer resultatene på en tavle. På åpningen forteller hun at prosjektets spede begynnelse sprang ut av et ønske om å tegne mennesker, men at hun ikke fikk utløp for dette gjennom kunstakademiets utdannelse. Hun begynte å tegne mennesker i det offentlige rom, og merket raskt at mange følte seg utilpass når de forsto at de ble observert og satt på papir. Tegningens uskyldige og unøyaktige dokumentering settes slik opp mot videokameraer som de fleste ikke tenker over, og prosjektet fanger på en god måte opp dette paradokset i vårt møte med den offentlige sfære.
Ved nedgangen til en rulletrapp viser Helene Torp animasjonsfilmen Venner. Den handler om mellommenneskelige relasjoner og behovet for private rom. Filmen har en del treffende kommentarer, og er for så vidt tankevekkende og morsom, men jobber ikke like godt med stedet den befinner seg på som de to førstnevnte bidragene. Det presenteres også sitatbilder fra filmen på fasaden mot sjøsiden. Her finner man en treffende kommentar som jeg ble stående å stusse over. En pil som peker mot et tilbaketrukket hjørne og en tekst som forteller deg at du kan slappe av akkurat her, sier noe om behovet for å finne seg et gjemmested i mengden.
Det siste prosjektet som presenteres er Bomring DK58503 av Veronika Moen. En stor duk, som viser et portrett av kunstneren i et sjablongaktig uttrykk, henger på veggen ved siden av hovedinngangen til Oslo S. Bildet er bygget opp av tekstinformasjon fra kunstnerens 271 bomringpasseringer i 2007. I tillegg er tilsvarende informasjon vist i en animasjonsfilm på samme skjerm som Helene Torp. Her er introduksjonen til Matrix gjengitt, som strømmer av tekst i vertikale kolonner svevende over skjermen. Arbeidene gir en påminnelse om den vanvittige mengden informasjon som samles fra våre bevegelser i det daglige liv. Prosjektet jobber på lik linje med Helene Torps film ikke like spesifikt opp mot omgivelsene som de to førstnevnte bidragene til utstillingen.
Etter at alle de andre har forsvunnet til Datatilsynet for å spise fingermat går jeg rundt på Oslo S og merker at jeg føler meg litt utilpass. Det er lett å føle seg litt som en inntrenger på sentralbanestasjonen hvis man ikke skal ta toget noe sted. Det er meg, de narkomane og vekterne, for å si det slik.
Oslo S har i en del år nå holdt på med det de kaller Rom for kunst. Jeg har av ymse årsaker registrert at kunst har blitt vist her, men aldri tatt turen for å se. Rammen er i kraft av sin spesielle atmosfære og utstillingens tema ganske virkningsfull. Kunsten henvender seg da også først og fremst til de tusenvis av tilfeldig forbipasserende som inntar området hver eneste dag.
Alt i alt er «Privatlivets fred» en ganske vellykket utstilling. Den befinner seg litt på siden av den vante galleriscenen, men kan sees som forstyrrelser av et miljø der folk flest ikke forventer kunstneriske innspill. Kunst til folket rett og slett, og en mulig bevisstgjøring av at våre bevegelser registreres enten vi er på facebook eller ikke.