Mangelen på amerikansk kulturpolitikk

Av: Jon Øien

Publisert:

Utgave: 6/2008

Del: 

Denne boken er et langt hjertesukk fra Bill Ivey, styreleder i National Endowment of Arts (det amerikanske kulturrådet) i perioden 1998-2001. Iveys kjepphest er at kulturen bare er en pynt på kaken i USA, i motsetning til i Europa der politikerne, ifølge Ivey, regner kulturen som en del av et lands identitet.

Røttene til problemet finner han i forrige århundre, da amerikansk kultur ble delt i to: rikfolk begynte å bruke en del av kulturen (finkulturen) til å fremheve sin egen klasse, resten av kulturen ble definert som lavtstående og overlatt til kommersiell utnyttelse.
Mens amerikanske politikere under den kalde krigen i 1940- og 50-årene til en viss grad satset offentlige midler på å spre et bredere bilde av amerikansk kultur i utlandet, har politikerne i de senere år latt markedet styre alene, slik at det i dag er Baywatch som er USAs kulturelle ansikt, hevder Ivey.
Den sterke kommersialiseringen har ifølge Ivey medført manglende respekt for kunstnernes visjoner. Et tegn på dette er kunstnernes lave inntekter. Fra 1970 til 1980 fordoblet antall selverklærte kunstnere seg fra 800 000 til 1,6 millioner i USA, men arbeidsledigheten og undersysselsettingen økte. I 2000 tjente 66 prosent av amerikanske jazzmusikere mindre enn 7000 dollar. Få kunstnere kan koste på seg helseforsikring.
Kunstnerforakten gir seg også uttrykk i utsagn som at man ikke liker «å bli belært om Afrika av en rik irsk rockestjerne i cowboyhatt» (sagt om Bono). Typisk er da også, ifølge Ivey, at Ronald Reagan gjerne ble avfeid som en tredje rangs skuespiller, selv ikke hans tilhengere fremhevet hans skuespillerbakgrunn som noen fordel. Ivey mener at det nettopp var Reagans kunstnerbakgrunn som gjorde ham til en stor politiker. Motbildet til de amerikanske holdningene finner Ivey igjen i andre land, som Nerudas posisjon i Chile, og forfatteren Havels i Tsjekkia.
Ivey mener at kunstneres måte å bruke følelser og ideer på nettopp egner seg til å skape ny politikk. Kunstnere fortjener respekt for måten de tenker på, hvordan de engasjerer seg og løser problemer. Ivey ser i den sammenheng ikke styrkingen av opphavsrettslovgivningen som et udelt gode. Det er for eksempel først og fremst de kommersielle selskapene som tjener på utvidelsen av vernetiden, hevder Ivey, som mener at for sterk opphavsrett hemmer kreativiteten. Unge musikere er tjent med å utgi sine plater fritt på internett for å fremme sin karriere, men plateselskapene er imot, konstaterer Ivey, som mener opphavsretten bør bli mer fleksibel – den bør gi mer frihet til plagiat, mer anledning til «fair use».
Ser så Ivey noe lys i mørket? Ja, et håp ser han i at flere nå synes å forstå at kunstnerne generelt betyr noe for kreativiteten i samfunn og næringsliv. Selv vil han at det skal lages en egen amerikansk menneskerettserklæring for kultur, en slags Bill of Rights for kulturen, og at det opprettes et kulturdepartement. Mer konkret er han blant annet for ordninger som resident artists, og foreslår opprettet et slags nasjonalt «kunstkorps» (fredskorps).
Boka lærer oss mer om hvilke krefter som styrer kulturen i verdens mektigste kulturland, og at det i dette landet også finnes andre stemmer enn de kommersielle. Så får vi ta med på kjøpet at Europa kanskje i noen grad skjønnmales.