Kunstnerne gjør kulturledelse til kunst

Av: Jon Øien

Publisert:

Utgave: 6/2008

Del: 

Professor i helseledelse på BI, Jan Grund, gir oss i denne boken en innføring i dagens kulturpolitikk og kulturforvaltning i et ledelsesperspektiv. I sin beskrivelse av kulturfeltet tar forfatteren i hovedsak utgangspunkt i kjent kulturforskning, stortingsmeldinger og statsbudsjetter, og gir en god oversikt over standpunkter. I to avsluttende kapitler om teaterpolitikk og filmpolitikk skriver forfatteren ut fra egne erfaringer som styremedlem, og vi merker et mer personlig grep.

Det overrasker ikke at BI-mannen Grund har tro på at kulturlivet trenger både stat og næringsliv, og at han fremhever verdien av aktiv kundeorientering og markedsarbeid: «En kulturinstitusjon må både forstå hva publikum ønsker, kunne tilby produkter av høy kvalitet og klare å markedsføre produktene».
Grund er som «pragmatisk sosialdemokrat» glad for at staten er gått over fra gammeldags byråkratisk detaljstyring til en styringsform der departementet fungerer som en «konsernledelse», det vil si styrer ved å sette opp klare mål og resultatkrav, og ellers gir de underliggende institusjoner frihet. Forfatteren påpeker det paradoksale ved at denne friheten i de senere år er innskrenket gjennom skjerpet økonomireglement og mer statsrevisjon.
I denne boka er det naturlig nok politikerne og kulturlederne som er «heltene». Ifølge Grund må disse beherske så mange dilemmaer og «styringsklemmer» at man sitter igjen med en følelse av at ledelse av kunstinstitusjoner er mer kunst enn fag – kanskje en litt overraskende konklusjon fra en ekspert i ledelse?
Et av de forholdene som gjør kulturledelse vanskelig er kunstnerne. Kunstnerne er ikke lett å styre, de er sterke og selvbevisste, forteller Grund. Kunsten og kunsterorganisasjonene ser kunsten som en egenverdi og det administrative og tekniske arbeidet som rutinepreget og maskinelt. «Kulturarbeidere og kunstnere har større lojalitet til eget fag enn organisasjonen som helhet. (...) En god kunstner har ofte et elitistisk menneskesyn (...) og budsjettrammer og byråkrati ses på som hindringer for å utøve kunstnerisk arbeid». Det er ikke rart kulturledelse blir en kunst.
Det er for øvrig grunn til å merke seg at sosialdemokraten Grund stiller seg kritisk til en kulturpolitikk der kunstnerorganisasjonene får for stor makt, da vil nemlig sosiale hensyn og medlemskap prege kulturpolitikken. Etter Grunds mening er det derfor legitimt for staten å holde kunstnerorganisasjonene på «armlengdes avstand» fra alle kunstneriske beslutninger ved fordeling av statlige midler. Tradisjonen med at kunstnerorganisasjonene fungerer som uavhengige faglige vurderingsinstanser og nettopp ivaretar en «armlengdes avstand» fra politikken, drøftes ikke av den ellers så balanserte forfatter.
Kulturpolitiske dokumenter og ledelseslitteratur synes å ha det til felles at de bugner av vakre målsetninger og (snus)fornuftige råd. Grund gir leseren en kraftig dose og de som måtte være allergisk mot den slags, advares. Ellers er det en grei innføringsbok.