• Marianne Heier: Investement, 2006. 4

«Derfor arbeider jeg som funksjonær i et forsikringsselskap»

Av: Andrea Lange

Publisert:

Utgave: 6/2008

Del: 

«Uavhengig av familiesituasjonen min ville jeg ikke kunne leve av å skrive, fordi arbeidene mine skapes så langsomt og har en så spesiell karakter; dessuten hindrer også min helse og karakter meg i å innlate meg på et i beste fall uvisst liv. Derfor arbeider jeg som funksjonær i et forsikringsselskap.»1

Noen kunstnere i Norge er visstnok fanget i en fattigdomsfelle. Ikke fordi det er normalt å arbeide uten betaling i dette yrket. Nei, fattigdomsfellen heter garantert minsteinntekt. Det er mottakerne av garantiinntekt som er havnet i fella. Det statlig oppnevnte Løken-utvalget har med denne begrunnelsen anbefalt å avvikle hele ordningen. Et vanvittig forslag, som ikke kan gis kredibilitet. Utvalget uttaler seg uten representasjon fra billedkunstnerne, den største gruppen brukere av ordingen.
I egne rekker spørres det også om vi ikke må diskutere alternativer til garantiinntekten?2 Spørsmålet trenger tydelige svar: Det vil være ekstremt defensivt, om ikke direkte dumt, å forhandle bort en så grunnleggende, velfungerende og hardt tilkjempet ordning. Det er alt å vinne på at garantiinntekten utbygges, og det er viktig at dette skjer parallelt med økt satsing på arbeidsstipender og nye tiltak for både produksjon og visning av kunst. Samtidig haster det å utarbeide ordninger som sikrer kunstnere en rimelig pensjon, samt syke- og fødselspenger.

Byttehandel og kaketeori
Garantiinntekt og arbeidsstipend står ikke i motsetningsforhold. I stedet for å akseptere forsøk på nedlegging og utfasing av garantiinntekten, bør vi arbeide for det opprinnelige kravet om GI til alle yrkesaktive kunstnere. Ordningen er ikke blitt utbygget i pakt med målsetningen om å omfatte alle etablerte kunstnere, den er i dag et privilegium for noen få. GI henger høyt blant kunstnerne. Det er hevet over enhver tvil at den garanterte minsteinntekten setter kunstneren i stand til å betjene sine grunnleggende livsutgifter, dette kan aldri bli dårlig.
Det er derimot lett å se hvordan ordningen kan forbedres: Allerede har de siste års tildelinger vist at kriteriet om aldersansiennitet fravikes til fordel for kunstnerisk kvalitet, dette er bra. Videre bør fribeløpet for egeninntekt heves fra én til minst to G (fra 70 256 til 140 512 kroner), og garantiinntekten økes til et høyere lønnstrinn, slik at mottakeren samlet vil kunne oppnå en årslønn det er mulig å leve av. Dette kunne Løken-utvalget ha foreslått. Når det ikke kommer til denne konklusjonen, men heller vil gjøre garantiinntekt om til tidsavgrensede arbeidsstipender, er det rimelig å lure på hva som ligger bak.
En vesentlig forskjell på arbeidsstipend og garantiinntekt, er at arbeidsstipend forutsetter evaluering av de kunstneriske planer før arbeidet startes, med garantiinntekt kan derimot kunstneren arbeide fritt, for så å vise fram resultatet. Slik gir arbeidsstipender en tilgang til kontroll og styring av kunstproduksjonen som ikke på samme måte er mulig med GI-ordningen. En sammenslåing av statlige tilskuddsordninger slik Løken-utvalget ser for seg, kan på samme vis virke udynamisk og kontrollerende på kunstproduksjonen. Vi trenger en kulturpolitikk som sikrer pluralisme og faglig meningsbryting, vi trenger at ulike kvalitetsbegreper opererer parallelt.
I kulturbudsjettet for 2009 bør vi merke oss at fire ledige GI-hjemler omdisponeres til arbeidsstipend. Dette kan tyde på at Løken-utvalgets forslag om utfasing er i god gang.

En offensiv
Garantiinntekten som ordning representerer en sikkerhet mot plutselige og populistiske svingninger i kulturpolitikken, samtidig som den sikrer kontinuitet i kunstnerens arbeid. Det er i denne sammenheng, med høyst foranderlige politiske scenarioer i syne, at vi ikke må forhandle om det vi har, men kreve det vi ikke har. Det er nødvendig å utarbeide nye og offensive forslag, som sammen med utbygging av garantiinntekten, kan skape radikale forbedringer for kunsten og kunstnernes levekår.
Det virker overmodent å se på hvordan de generelle velferds- og trygdeordninger som gjelder andre yrkesgrupper også kan gjelde kunstnere. Dette er kamper som er historiske og tilbakelagte for majoriteten i samfunnet. Her er det naturlig å se kunstnernes krav ut fra et prinsipp om at det skal være plass til alle landets borgere innenfor velferdssystemet i Norge. I kunstneryrket finner vi dessverre fortsatt de verste skjevhetene i samfunnet: Kvinner har lavere inntekter enn menn, det er så godt som ingen kulturell integrering, alminnelige sosiale ordninger gjelder ikke, eller disse baserer seg på inntekt som er for lav til å gi uttelling.
Kunstnerne må gis fulle trygderettigheter i Folketrygden. Her kan vi som eksempel bruke ordningen for ulønnet omsorgsarbeid, innført i 1992. Vi kan vise til at en særordning som gir tilgang til poengtall og tilleggspensjon i Folketrygden, uavhengig av arbeidsinntekt, allerede er gjennomført for én gruppe. En slik ordning vil innebære at alle yrkesaktive kunstnere godskrives pensjonspoeng tilsvarende en pensjonsgivende minimumsinntekt, dersom næringsinntekt er lavere enn denne.3 På samme måte vil en slik minimumssats kunne brukes som grunnlag for sykepenger, fødselspenger og ledighetstrygd, når faktisk inntekt er for lav. Det er rimelig at det er det nedlagte arbeid i form av kunstnerisk aktivitet som gir rett til ytelsene.

Kunst av hvem, for hvem?
Det må sies igjen: Kunsten er et særskilt område, av så stor verdi for samfunnet at den bør vernes fra markedsstyring, på lik linje med prinsippet om fri forskning. Det er fantastisk at vi er i en posisjon der vi har mulighet og overskudd til å stille oss vesentlige, kritiske og utfordrende spørsmål. Men hvilke historier vil vi at kunsten skal fortelle og hvem skal fortelle dem? Hvordan skal kunsten reflektere sin samtid?
Har vi for eksempel mulighet til å høre verden gjennom kunsten til en som har måttet flykte fra sitt hjemland og nå lever i Norge? Kan vi lese den gjennom kunsten til en som kanskje har vært syk i store deler av sitt liv? Kan vi se verden gjennom kunsten til en kvinne som nylig har fått barn? De beste oddsene for å klare seg i kunstneryrket, selv i et rikt land som Norge, har en ung hvit og barnløs mann, med nedarvet kulturell og økonomisk kapital. Det er kort sagt noe kynisk og primitivt over dette, og vi blir alle frarøvet verdifulle bidrag og viktige fortellinger.
Det sies for tiden mye positivt om kulturelt mangfold, men nettopp innen kunstneryrket finnes det nesten ingen kulturell integrering. Levekårsundersøkelsen viser at kun 1 prosent av kunstnere i Norge har foreldre fra et ikke-vestlig land. Dette sier sitt om den økonomiske risikoen og hvilke forutsetninger som må til for å kunne velge dette yrket.
Den økonomiske utryggheten viser seg også i at andelen kvinnelige kunstnere som får barn, er betydelig lavere enn blant kvinner ellers i befolkningen. For en kunstner spiller det liten rolle om selvstendig næringsdrivende har rett til 65 prosent, eller som med nye regler 100 prosent, dekning av fødselspenger, hvis utgangspunktet er underskudd eller et marginalt resultat i næringen. Det er ikke uvanlig å ha underskudd i næring, særlig ikke i etableringsfasen de første årene etter utdannelse. Det er da de aller fleste kvinner får barn. Skal ikke kvinnelige kunstnere ha barn?

Fellesskapets interesse
Å være kunstner er på mange måter en privilegert og samtidig krevende posisjon. Kunstnerne henvises til individuell suksess og til å gjøre faget sitt tekkelig for markedet. Eller også til symbolsk verdi og kamp om faglig definisjonsmakt, som i neste omgang er med å påvirke det kommersielle marked. Hele tiden skjer dette i hard konkurranse med kolleger, som også kjemper om stipender og støtte for å kunne leve og arbeide.
Kunstneres strategier for å overleve er med andre ord sammensatte og kreative, og viljen til å forsake er stor. Det er flott at landets borgere fritt kan besøke utstillinger, det er ille at de altfor ofte er produsert av kunstnere uten økonomisk kompensasjon. Billedkunstnerne som yrkesgruppe er tydelig marginalisert, dette er nå godt dokumentert i Levekårsundersøkelsen. Neste skritt er at fagforeningen oppdaterer sin dagsorden og at politikerne kommer med effektive tiltak.
Kulturpolitikken bunner som all politikk i ulike ideologier og dertil hørende vilje til felleskapsløsninger. Det er i fellesskapets interesse at det foregår en profesjonell og uavhengig kunstproduksjon og det er i hovedsak fellesskapets ansvar å sørge for at kunstnerne har levekår som er på linje med resten av befolkningen.

1) Franz Kafka, dagboknotat, 28. mars 1911
2) Ingeborg Stana, styreleder i NBK, Billedkunst 5/2008
3) Kunstnere kan godskrives pensjonspoeng tilsvarende en pensjonsgivende minimumsinntekt på f.eks. 281 000 kr, dersom pensjonsgivende næringsinntekt er lavere enn dette. Denne summen tilsvarer 4 G og gir 3 poengtall pr. år i Folketrygden.
4) Marianne Heier fikk i perioden 2005-2006 statens arbeidsstipend for yngre kunstnere. Noe forenklet kan man si at disse pengene kommer fra Nordsjøen. Stipendet er ment å fungere som en lønn, slik at kunstneren kan arbeide med kunsten sin og slippe å bruke tid på brødjobber. Heier valgte i denne perioden å ta betalt arbeid innen kunstfeltet. Hun plasserte inntekten sin i aksjer i den norske oljesektor og offshoreindustrien. Slik reinvesterte hun stipendpengene tilbake til dets opphav og den norske økonomiens hovedkilde.