• Nathalie Djurberg: Florentin, 2004. Videostill

Kollektiv fremtidsfrykt

Av: Lars Kjemphol

Publisert:

Utgave: 6/2008

Del: 

«Video» er et program som presenterer ni av dagens toneangivende videokunstnere, fordelt over en tremånedersperiode. Institusjonene som deltar i utstillingen har valgt en kunstner hver til å representere sitt land, i en videoutstilling i tre akter. Jeg har sett andre akt, og det er en dyster affære.

Videomediet er ett av mange nye medier i kunsten, med kun noen og femti år på baken. Gjennom disse årene har massemedias evige flom av levende bilder blitt en stadig større del av vårt hverdagsliv, noe som har knyttet media og vår virkelighetsforståelse stadig tettere sammen. Det virker som om videokunsten i denne prosessen har gått fra å undersøke mediet, til å bruke det som et forstørrelsesglass i en undersøkelse av samfunnet. Alle videoene i dette programmet kan trygt settes i sistnevnte kategori.
Først ut er svenske Nathalie Djurberg. Hun lager noe så sjeldent som god gammeldags animert dukkefilm. Litt polsk i utrykket er den, av samme art som det jeg så på barne-tv da jeg var liten gutt. Men her er noe annerledes. Et ubehag ligger og ulmer under overflaten, for så å slå ut i full blomst bare minutter etter at stemningen er satt. Disse filmene har et nostalgisk preg. Det forlokkende med nostalgien er at fortiden var en tid du nå vet utfallet av. Du ser nå at ingenting var så farlig likevel. Slik kan nostalgi sees som et utrykk for fremtidsfrykt. Men Djurbergs filmer viser oss at fortiden ikke nødvendigvis var så mye bedre likevel. Den virker bare slik, i hukommelsens varme stearinlys.
Diego Perrone mimer massemedia i en sortmaling av verden. Filmene hans viser en gjennomgående misantropi gjennom kjente sjangere som tegnefilm og tv krim. Perrones filmer viser bare onde og grusomme sider ved verden vi lever i. I kjent massemediastil fremstiller han en sensasjonspreget, ondskapsfull verden der vi alle er alene og forsvarsløse. Siden vi er redde for alt, kaster vi oss over nyheter som advarer oss mot nye ting å være redd for. Media vet at det er dette vi vil ha, og gir oss stadig mer av det. Angst er blitt big buissnes. Når Perrone nå bruker sine filmer til å vise at det finnes grusomhet i verden, kan jeg ikke annet en å spørre meg selv hva han ønsker å oppnå med det?
Den jeg synes lykkes best i spillet med å etterape media er Ryan Trecartin. Hans neonfargede og fullstendig istykkerklippede videocollager er en bittersøt satire over massemedia. Han viser en virkelighet der menneskene har regressert til et barnestadium. Sminke er ikke lenger noe som brukes til å fremheve dine naturlige trekk. Den males isteden i tykke lag over hele hodet for å markere indvidualitet. Det prates om evolusjon. Kirurgisk evolusjon. Den beste måten du kan bli deg selv på. Det hele er en eskalerende massepsykose. Det skremmende er at jeg synes jeg ser dette på tv til stadighet. Dette er MTV til neste år. Det er Vice magazine anno 2010.
Videoprogrammet har ingen uttalt tematisk agenda, men filmene jobber fint mot hverandre. Sett under ett kommenterer de hver sin lille del av en større tematikk. De danner et bilde av et egoistisk samfunn der mennesker er styrt av angst og fremtidsfrykt. Kritiske reaksjoner mot det bestående har alltid stått sterkt i kunsten, og de siste syv årene har dette bare blitt sterkere. Jeg kan ikke annet enn å tro på bedre tider.