• HC Gilje kombinerer i sine verk video, lyd og rom sammen i en installasjon av skulpturelle elementer. Dette gjør at verkene ikke vil kunne bevares og dokumenteres på samme måte som vanlige videokunstverk. HC Gilje: Shift V2, installasjon vist ved Museet for Samtidskunst, Roskilde, 2008.

    Gilje

Å sikre den flyktige kunsten

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 7/2008

Del: 

For at den flyktige kunsten skal huskes og forskes på, må den dokumenteres. Ifølge rapporter og aktører i feltet er det et skrikende behov for en systematisk arkivering og for bedre kunnskap om kunstformene. Det krever ressurser. En førstehjelpspakke for å arkivere videokunsten er på trappene, mens kunstmiljøene foreslår mer ambisiøse og permanente løsninger.

Performancekunst, stedskunst, elektronisk kunst og videokunst mangler en institusjonell tilhørighet, og kan gå tapt for historien. Den husløse tilværelsen har skapt et paradoks. For til tross for at disse kunstpraksisene representerer det nyskapende i samtidskunsten, er de blitt forsømt av museene. En av årsakene til denne forsømmelsen kan ligge i kunstformenes egenart ved de ikke alltid kan manifesteres som objekter og vanskelig kan bevares i tradisjonell forstand.
– Dette har skapt en A-kunst og en B-kunst, mener kurator Per Bjarne Boym, som har fulgt utviklingen av den stedsrelaterte kunsten i lang tid.

Videokunsten skal reddes
Allerede på 1990-tallet ble det slått alarm om at den tidlige videokunsten sto i fare for å forsvinne, rent fysisk på grunn av de tekniske formatene. Arbeidet med å registrere den tidlige videokunsten begynte bare for noen år siden. Oversikten Arkiv norsk videokunst 1970-2000 fra 2004 stod Made.no/Kunstcentralen for.
Norsk kulturråds rapport Å bevare det flyktige fra 2007, som omhandlet videokunsten, slo fast at norske kunstinstitusjoner har vist liten interesse for å kjøpe inn og samle videokunst til museale samlinger, og at den har vært offer for «usikker oppbevaring og utilstrekkelig restaurering». I tillegg til at den er i dårlig teknisk stand, er den historiske videokunsten lite tilgjengelig og mangler visningssteder. Det får konsekvenser for både den kunstfaglige diskusjonen, den historiske analysen og vår kollektive hukommelse. Rapporten foreslo å etablere et nasjonalt arkiv for videokunst, lokalisert i Oslo og med tilknytning til Filmens Hus.
Nå har Norsk kulturråd bevilget midler til et nasjonalt videoarkiv for en prøve-periode på tre år. Hvem som får oppgaven å drive det, er ennå uklart. I første omgang lyses det ut prosjektmidler på 2,2 til 3,5 millioner kroner for å utvikle et arkiv i prøveperioden, slik det foreslås i utredningen. Samtidig skal det opprettes en dialog med Kulturdepartementet, Nasjonalbiblioteket og Nasjonalmuseet som referansegruppe og mulige finansieringskilder.

Spesialiserte kompetansesentre
Situasjonsbeskrivelsen for videokunst er ikke unik. For videokunst er bare én av flere «flyktige» kunstpraksiser som det ikke finnes noen nasjonal strategi for å bevare og dokumentere, og som mangler en øremerket statlig innkjøpsordning.
For å bøte på den uklare situasjonen tar fagmiljøene nå selv initiativ til å opprette nasjonale kompetansesentre som skal bevare, utvikle og formidle kunsten. Disse miljøene representerer spesiell kompetanse på områder som stedsrelatert kunst og performancekunst. Enkelte prosjektideer vil kreve mer utredning før de kan realiseres. Likevel viser miljøene god kulturpolitisk teft ved at de har innledet et nært samarbeid både med nasjonale institusjoner, kommunen og fylkeskommunen, og med relevante og tilstøtende fagmiljøer.
Den mest ambisiøse modellen kommer foreløpig fra BEK, som arbeider med å utvikle prosjektet ESCAPE. Dette prosjektet ble initiert som en respons på utredningen om videokunsten og har som mål å favne alle typer flyktig samtidskunst.
– Videokunsten er enkel å bevare. Men mange kunstnere jobber med å sprenge formatene og arbeider både med installasjoner og romkunst, noe som kan by på utfordringer når verkene skal dokumenteres. De offentlige museene har i tillegg en ganske konservativ innkjøpspolitikk, mener Trond Lossius, daglig leder i BEK.
– Vi synes Norsk kulturråds forslag til et videoarkiv er for mediespesifikt. Derfor legger vi fram et bredere og mer forpliktende mandat for dette arbeidet, og et sterkere forskningsperspektiv. Forskningsperspektivet vil løfte fram den faglige kvaliteten og i tillegg gi senteret mulighet til å søke forskningsmidler.

Performancesenter
Kunstbanken på Hamar har performancekunst som spesialområde og ønsker å dokumentere egne festivaler for fremtiden og gjøre dem tilgjengelige.
– Ingen andre kunstinstitusjoner tar vare på dette materialet for å sikre det for fremtiden, konstaterte direktør Ingrid Blekastad ved Kunstbanken, som nylig la fram ideen om et nasjonalt senter for performancekunst.
Blekastad ser ingen umiddelbar overlapping eller konflikt mellom ESCAPE og Kunstbankens prosjekt, men tror derimot et samarbeid kan være nyttig og nødvendig, særlig med tanke på arkivdelen.
Det viktigste for Kunstbanken er å utvikle performance-festivalen og bygge opp en kunnskapsbase for å utvikle kunstuttrykket, både i en nasjonal og internasjonal sammenheng. Ved å være med i et nordisk nettverk som arbeider med festivaler, gjesteatelierer, nettsteder og utvekslingsprogram innen performancekunst, ser Kunstbanken seg godt rustet til å utvikle en slik base.

Nettverk og lokal kunnskap
Initiativet til et senter for stedskunst springer ut fra et langvarig engasjement blant kunstnere i Oppland, som har arbeidet med kunst i uterom i over 25 år. Dette har skapt et sterkt behov for et faglig nettverk. Kunstnersenteret i Oppland (KiO) tok for over ett år siden initiativ til å kartlegge dette behovet. I en rapport som ble lagt fram i mai i år la KiO fram ideen om et senter eller nettverk.
– KiO har ikke ressurser til å drive et slikt senter, men ved å trekke inn sentrale aktører og å søke midler fra kommunen og Norsk kulturråd, håper vi å kunne realisere prosjektet i løpet av tre til fem år, sier daglig leder i KiO, Heidi Eriksen.
– En prioritert oppgave vil være å utvikle en nettside der det kan samles informasjon med spesiell relevans for stedsrelaterte prosjekter. For å realisere kunst i det offentlige rom må man søke om tillatelse fra kommunen. Derfor er det viktig å ha god lokal kunnskap om grunneierforhold og kommunal søknadsprosedyre. Å samle denne kunnskapen og bygge opp kompetanse på området, vil være en viktig oppgave for en slik nettverksorganisasjon.

Finansiering
I rapporten om videokunsten hevdes at den nasjonale arkivoppgaven er et statlig ansvar som bør dekkes over statsbudsjettet med årlige midler på cirka fem millioner kroner, inkludert en innkjøpsordning.
I planleggingen av de andre sentrene er finansiering lite behandlet. Ved å støtte disse initiativene vil de flyktige kunstformene få muligheten til å bli « en helt vesentlig del av samfunnets hukommelse (...) og felles kulturarv», på linje med de etablerte kunstformene som nyter statlige tilskuddsordninger. En statlig finansiering ville kunne sikre de flyktige kunstformene en plass i historien, og tilføre feltet nye produksjonsmidler.