Levelige levekår

Av: Ingeborg Stana

Publisert:

Utgave: 7/2008

Del: 

I begynnelsen av november utløp høringsfristen for arbeids- og inntektsundersøkelsen fra Telemarksforsking i Bø, mer kjent som levekårsundersøkelsen. Hvilket funn gjorde egentlig mest inntrykk?

Totalbildet er at billedkunstnerne har høyest utdanningsnivå, i gjennomsnitt 5,2 år, men samtidig en av de laveste inntektene på næring. Når det gjelder pensjons- og syketrygdsordninger, viser undersøkelsen at svært få billedkunstnere er dekket som selvstendig næringsdrivende. Ikke engang kunstnernes stipendpolitikk har fulgt med indeksreguleringen som gjelder samfunnet for øvrig. Slik sett synliggjør rapporten på en tydelig måte de kunstpolitiske utfordringer vi står ovenfor.
I levekårsundersøkelsen heter det som en konklusjon: «de generelle sosiale prosesser og utviklingstrekk på kunstmarkedet har mye mer å si for kunstnernes inntektsutvikling enn den spesifikke kulturpolitikken for kunstnernes arbeids- og inntektsforhold» (s. 289). Vi tror gjerne denne påstanden gjelder for mange kunstnergrupper, men den gjelder i mindre grad for billedkunstnere. Samtidskunstmarkedet har gjennom mange år vist en vekst som godt og vel har fulgt elferdsutviklingen i samfunnet og veksten i antall kunstnere, men uten at billedkunstnernes gjennomsnittsinntekt har bedret seg i samme takt. Dette henger sammen med to forhold: billedkunstmarkedets særlige virkemåte – og billedkunstnernes økonomiske atferd.
Et grunnleggende og uforanderlig trekk ved kunst-markedet er at kjøperne samler sin interesse om et fåtall kunstnere. Vekst i kunstmarkedet betyr nok at antall kunstnere som får solgt sine verk øker, men markedet fungerer, enten vi liker det eller ikke, slik at en forholdsvis liten gruppe står igjen som «vinnere». Dette gjenspeiles i inntektsundersøkelsen, der noen få billedkunstnere har relativt gode inntekter, mens mange har veldig lave inntekter. Dette betyr at billedkunstmarkedet alene ikke kan løse lavinntektsproblemet blant billedkunstnerne eller sikre mangfold.
For mange kunstnergrupper er statlig støttede markeds-tiltak viktig. Forfatterne har en statlig innkjøpsordning av skjønnlitteratur som både gir markedsinntekter og sikrer mangfold. Statlige utsmykkingsoppgaver er et tiltak som gir større bredde og mangfold i utvalget av kunstnere enn det private salgsmarkedet. Men samtidig er det slik at utsmykkingsoppgaver stort sett vil være forbeholdt kunstnere som jobber med relevante uttrykksmåter. Det er mange billedkunstnere som i dag arbeider med utstillinger og prosjekter der det ikke utstilles gjenstander som kan selges, og som i liten grad kan nyte godt av utviklingen på kunstmarkedet eller utsmykkingsområdet.
Over 2000 norske billedkunstnere produserer og arrangerer årlig over 1000 kunstutstillinger over det ganske land. Bare for et fåtall av disse utstillingene mottar kunstnerne utstillingsvederlag. Samlet utbetalt utstillingsvederlag i 2006 var ca. 5 mill. kroner. Da garantiinntektsordningen ble innført ble den av departementet karakterisert som en vederlagsordning. Garantiinntekten har vært med på å sikre et mangfold i norsk kulturliv. Levekårsundersøkelsen viser at maksimal garantiinntekt i 1993 var på 119 000 kroner. Dette beløpet var steget til 175 000 kroner i 2006, hvilket i perioden ga en realøkning i maksimal GI på cirka 13 prosent, langt under vanlig lønnsutvikling. Arbeidsstipendene er et annet viktig tiltak for å sikre mangfold, og bør etter vår mening styrkes i antall og størrelse. Arbeidsstipendene for yngre kunstnere har vært en meget vellykket ordning for den aldersgruppen som har lavest inntekter, men det er i dag for få slike stipend.
Når det gjelder trygd og pensjon viser levekårsundersøkelsen på nytt at billedkunstnerne er dårlig stilt når det gjelder trygder og pensjoner. Forbedrede trygde- og pensjonsordninger for skapende kunstnere har helt siden 1970-årene vært et tema i kunstnerpolitikken og har også ved flere anledninger vært gjenstand for utredning, uten at man har funnet en løsning. Hovedproblemet er og blir billedkunstnernes lave inntekter.
Endringene i foreldrepengeordningen for næringsdrivende fra sommeren 2008 er et skritt i riktig retning, men betyr nok i praksis lite for kvinnelige billedkunstnere med lave næringsinntekter. For billedkunstnerne i dag er særlig syketrygden en utfordring – størrelsen på utbetalte sykepenger blir små, dessuten gir ikke syketrygden dekning for løpende atelierutgifter.
De nye pensjonsreglene som er vedtatt av Stortinget vil svekke billedkunstnernes mulighet til å sitte igjen med noe annet enn minstepensjon. Norske Billedkunstnere, Norske Kunsthåndverkere og Forbundet Frie Fotografer ønsker et system modellert etter dagens ordning for omsorgspenger. Ordningen bør sikre aktive kunstnere et minimum på tre pensjonspoeng årlig. Arbeidet for å oppnå dette ble initiert av NBK og Den Norske Forfatterforeningen.
Ønsker samfunnet å opprettholde et mangfold på billedkunstområdet er det ikke tilstrekkelig med statlige markedstiltak, slike tiltak må suppleres med en kunstnerpolitikk som legger vekt på vederlag, stipend og prosjektmidler. Jeg håper levekårsundersøkelsen vil være et viktig bidrag til å iverksette tiltak for å heve inntektene for billedkunstnerne.