• Camilla Løw: November, 2008. Gjengitt med tillatelse av Bergen Kunsthall.

    Thor Brødreskift

Den hemmelige hagen

Av: Are Hauffen

Publisert:

Utgave: 7/2008

Del: 

Løw siterer den hvite kubens mestere i en litt for god montering.

Utstillingen består av seks frittstående skulpturer og et veggarbeid. Materialene er tynne trelekter, kubiske betongelementer, pleksiglass, lakk- og akrylmaling. Skulpturene står spredt og synes å være orientert innover i rommet. I midten av utstillingen står verket Rowan, en 180 cm høy, smal korsformet trekonstruksjon. Skulpturen kan ligne et skilt, en varde, et sjømerke eller en kropp. Gjennom sin sentrerte plassering og høyde synes den å holde de andre skulpturene fast omkring seg.
Camilla Løw arbeider stedsspesifikt. Skulpturene er satt inn i helheten i konsentrert jakt på den ideelle plassering. Løw arbeider i et modernistisk formspråk og siterer amerikansk abstrakt kunst fra 60-, 70-, 80-tallet. Derfor går jeg på jakt etter hvor sitatene kommer fra og finner konstruktivistenes klare kontrasterende klanger i en skulptur, minimalisme i røkfarget pleksi, og noe som kan minne om scenografiske detaljer fra 80-tallets tv-hit Fame.
Det er ikke problematisk å ta opp igjen og diskutere modernismen. Gjennom hele det forrige århundret ble det gjort et svært viktig arbeid med å finne frem til og alminneliggjøre bevissthet og språk rundt de visuelle virkemidler, som frem til da hadde vært implisitt kunnskap i håndverket. Det er nødvendig å arbeide videre med dette, fordi formsans og romfølelse er viktig for alt som skal være til i verden.
Muligens er likevel formspråket hos Løw for implisitt. Skulpturene har noe lett og skjørt ved seg. Strukturene er klare og strenge på avstand og er ikke laget for at en skal gå for tett på dem, ettersom det er mange feil eller sår i skulpturenes overflater. For meg er mange av verkene konsentrerte formstudier som motarbeider sentimentalitet og oppfordrer til konsentrasjon om den enkelte skulpturs formforløp i god modernistisk ånd: et selvrefererende forløp i et avstemt forhold mellom parametere som spenning, balanse og form. Derfor har denne utstillingen et problematisk aspekt: Den er montert på en så gjennombalansert måte at skulpturene seg imellom og utstillingsrommets struktur danner en ugjennomtrengelig helhet. Alle elementer blir knyttet til hverandre og som en enhet står de der og taler mer med hverandre enn med meg. Interessen for den enkelte skulpturs forløp overdøves av helheten.
«New Ruins» vakler mellom to virkeligheter. Enten er den en utstilling i modernistisk formspråk med Løw som en nysgjerrig Mary i Den hemmelige hagen. Da ber jeg om lov til å konsentrere meg mer om de enkelte skulpturene enn det denne utstillingen tillater. Eller så er den en rominstallasjon der alle skulpturene har med hverandre å gjøre. Men da benytter Løw formspråket og de ulike modernistiske referansene som stil, uten interesse for stilens betydning. En kombinasjon går jeg ikke med på.