• Janna Thöle-Juul, Kristine Halmrast og Mikkel Rasmussen Hofplass har laget en skulptur av en klassisk rød barnekoffert.

    Guri Dahl

Utsmykkingdesigndekorkunst

Av: Arild H. Eriksen

Publisert:

Utgave: 7/2008

Del: 

Det nye sentralsykehuset i Akershus – nye Ahus – ble for kort tid tilbake åpnet. Som del av prosjektet ble det bevilget 20 mill nok i dette åtte milliarders prosjektet. Sett i forhold til dette ufattbare beløpet virker 20 millioner kunstkroner fattigslig, men det er tross alt ikke så lite kunst en kan få produsert for en slik sum.

Utsmykkingsprosjektet er finansiert av Helse sør-øst, og arbeidet har blitt ledet av den svenske kunstprodusenten Clas Söderquist i samarbeid med et kunstutvalg bestående av representanter for byggherre, arkitekt og brukere samt kunsthistoriker Marit Paasche og billedkunstner Sverre Wyller.
Det er realisert 12 prosjekter av 15 kunstnere bosatt i Norden. Hvorfor oppdragsgiver har gjort et poeng av den nordiske tilhørigheten skal være uvisst, da det verken i den kunstneriske løsningen eller i det utsendte infomaterialet forøvrig er begrunnet på noen måte. Dette er ingen viktig innvending, men en slik insistering framstår unektelig som noe pussig sett i relasjon til dagens globaliserte kunstverden.
Det ble imidlertid holdt to lukkede konkurranser. Tony Cragg gikk av med seieren i den ene, mens man for den andre konkurransen ikke kom fram til noen vinner. Dette prosjektet ble senere gitt som et direkte oppdrag til en studentgruppe fra KHiB. Elleve prosjekter ble da gitt som direkte oppdrag. Utsmykkingsprosjektet er lokalisert i en sentral allment tilgjengelig glassgate, og i relasjon til denne.

Utsmykking – kunst – dekor – design
Dette er alle begreper som på ulikt vis kan være nødvendige for å beskrive kunstnerisk og annen visuell aktivitet i det vi kaller det offentlige rommet.
Utsmykkingene på nye Ahus anskueliggjør dette tydelig i det mangfold av uttrykk, materialer, teknikker og kunstneriske strategier prosjektet representerer: Lamper, gulvbelegg, grafisk formgiving, fargemarkører, malerier, skulptur, lyd, tegninger, landskapsarkitektur.
For eksempel er Per Sundbergs 22 sylinderformede lamper i glassgaten vanskelige å se som særlig mer enn et designgrep i den samlede interiørløsningen. Gunilla Klingberg er representert med gulvdekor i granitt og diabas der innfelte symboler og tegn danner et sirkulært mønster. Dekorerte gulv har en lang historie å vise til, og Klingbergs løsning har unektelig sterke visuelle kvaliteter men befinner seg like nært en designpraksis som en kunstpraksis. Mari Slaattelids kristogram i kapelltaket er i materialbruk, form og uttrykk stramt som en pastor, men slutter seg til rekken av utallige lignende løsninger. En mer original løsning ville være å forvente fra en som gjerne plasseres blant de fremste av samtidens norske kunstnere. Birgir Andréssons tekstutdrag fra Heimskringla på alternerende fargebunn fungerer mest som fargemarkører og visuelle tegn, som i beste fall gir en visuell rytme til den lange og litt rotete glassgaten. En tar seg også i å lure på hvorfor det er den samme tekstbrokken som gjentas i samtlige felt? Dette understreker designkarakteren, og assosiasjonen til tekstbannere er kort. Tony Craggs perforerte bronseluer har fine dekorative og visuelle kvaliteter, men det er påtakelig at løsningen er kombinert med en nyttefunksjon som maskeringer av to store kubiske luftetårn. Hvorfor ikke formgi selve luftetårnene? Det ville vært et håndfast innspill i dialogen mellom kunst og arkitektur.

Også løskunst
Det må også nevnes at det er gjort innkjøp av det som gjerne kalles løskunst. Denne kunsten finner en primært i ventenisjer nedover glassgaten. Om disse små ventenisjene i dag er relativt rene, viser all erfaring at interiøret i slike offentlige miljøer herjes med på en slik måte at det sjelden kommer kunsten tilgode. Det virker noe naivt å tro at kunsten kan hevde sin rett blant travle mennesker, støy og informasjon. Den dagen undertegnede besøkte sykehuset ble det sendt såpeserier og nyheter uavbrutt på de store flatskjermene som er montert i ventesonene. Så vidt vites foreligger det ingen planer for å ta i bruk disse velegnede skjermene til kunstnerisk virksomhet.

Koden
Det er vanskelig å få grep om utsmykkingsprosjektet ved Nye Ahus. I forbindelse med kunstprosjekter i det offentlige og arkitektoniske rom har det besvergende blitt sagt at «kunst skal finne sted». Magien fungerer dessverre ikke på nye Ahus, selv om det er hevet over tvil at kunst «finner sted» i dette bygget.
Det er vanskelig å få øye på en samlende idé bak utsmykkingsprosjektet, og de realiserte arbeidene synes ikke valgt i forhold til verken en intern kunstsammenheng eller til de arkitektoniske eller andre stedsmessige forhold. Det hele har derfor fått et preg av å være noe tilfeldig sammensatt.
En skulle derfor tro at det i en slik strategi som er valgt her (eller snarere fraværet av en slik), ville det legges ekstra sterkt trykk på kunsten. Altså at de realiserte kunstverkene står fram som nettopp det; som kunst. Og ja, de arbeidene som ikke suges opp av arkitektur og interiør gjør da også det. Jan Christensen monumentale stofftrykk i de ansattes kantine er imponerende i format og koloristisk uttrykk. Thöle-Juul, Kristine Halmrast og Mikkel Rasmussen Hofplass’ megastore og kjempesøte barnekoffert føyer seg sømløst inn i en velprøvd strategi fra popkunstens historie. Knut Henrik Henriksens store, utbrettede hus er det vanskeligere å finne noen motivasjon for. Ideen om et todimensjonalt hus(?) fungerer verken innholdsmessig eller visuelt kommenterende til sted og situasjon. Denne rødmalte «wall of wood» virker mer malplassert i denne rasjonelle sykehusfabrikken, enn som et forsøk på å snike inn et humaniserende element som arbeidet mest åpenbart kan forstås som.
Kunsten snakker ikke sammen på nye Ahus. Den framstår derfor som stum, og avgrenser seg mot fruktbar dialog, både i forhold til en kunstintern situasjon, og som en selvstendig idé i forhold til de foreliggende arkitektoniske, sykehusfaglige og miljømessige forhold. Arbeidene framstår som tilfeldige deler i en lite gjennomarbeidet plan, både med tanke på utforming, innhold og plassering. Den mangefasseterte løsningen virker derfor paradoksalt mest som en resignasjon over ideen om «utsmykking», og blir også et uttrykk for kunstnerisk idétørke. Kunstens selvhevdende og naturlige tilstedeværelse har fordampet allerede på planstadiet, og vi sitter tilbake med en uavklart utsmykkingsløsning, som noen voluminøse arbeider ikke har maktet å dekke over.
Denne utsmykkingspraksisen minner om en overvintring fra den tiden da utsmykkinger av monumentale dimensjoner (både økonomisk og i volum) i seg selv var nok til å begeistre og legitimere kunsten i det offentlige rommet. Slike oppgåtte løyper er imidlertid ikke særlig egnet til å avdekke nye horisonter. Det er ikke urimelig å forvente en smule forsøk på nybrottsarbeid i prosjekter med såpass gode rammevilkår som det har vært ved dette prosjektet. Både i forhold til en relativt stor sum penger, og en tett prosjektering der utvalgets leder har hatt eget kontor på byggeplassen.