• Victoria Vesna. Blue Morph, installasjon.

    Vesna

Kunstneriske eksperimenter med delvis fruktbart avkom

Av: Anja Johansen

Publisert:

Utgave: 7/2008

Del: 

Årets utgave av Trondheim Matchmaking leverte fascinerende konsertopplevelser og tidvis høytsvevende diskusjoner. Utstillingen var godt montert, men utstillernes arbeider av varierende interesse.

Den internasjonale kunst- og teknologifestivalen ble i oktober arrangert for sjuende gang, denne gangen under tema og tittel «HYBRIDER». Dette er kanskje ikke det mest originale man kunne funnet på, og henvisningen til biologiske arter i pressemeldingen synes bare delvis relevant. På et vis virker tittelen lettvint; valgt for å legitimere de mange uttrykkene og problemstillingene som presenteres, fra Amy Young og Eva Suttons datagenererte og imaginære biologiske hybrider, til Margretha Jahrmann, Natasha Vitamore og Roy Ascotts teoretiseringer over hybride selv. En slik bredde betyr imidlertid også at det var noe for enhver å plukke opp, enten man interesserer seg for grunnleggende mekanikk, second life eller nanoteknologi. For en akademiker som undertegnede skuffet imidlertid hovedtaler Ascott. Dette skyldtes i stor grad den hastige og nonchalante presentasjonen, hvor en rekke begreper ble kastet fram uten videre definisjon eller argumentasjon.
På musikkfronten leverte Aleph en spennende romlig lydperformance basert på mikrofonenes feedback, mens beatboxer Adam Matta utkonkurrerte Eric Singers robotorkester (LEMUR) med sin energiske opptreden. Høydepunktet var imidlertid Pierre Bastiens sarte samspill med en low-tech installasjon, som trollbandt publikum med sine skurrende, kneppende lyder.
I tillegg til konferanse og konserter, består festivalen av en utstilling med arbeider fra utvalgte kunstnerne. Eva Suttons installasjon Hybrids spilte på vår fascinasjon for mytologiske hybrider, og inviterte publikum til å klikke seg fram til nye imaginære kreaturer gjennom en interaktiv database. Young presenterte på sin side en piggløs kaktus utstyrt med et beskyttende skjold som slo seg sammen om man nærmet seg (Rearming the Spineless Opuntia). Både Sutton og Youngs interaktive installasjoner hadde et visst underholdningspotensial, men fremstod som litt naive, med tanke på de mange politiske problemstillingene dagens genteknologi åpner for.
Marta de Menezes’ og Victoria Vesnas «hybrider» synes i større grad å åpne for et kritisk felt. Begge viste samarbeidsprosjekter med forskere innenfor henholdsvis biologi og nanoteknologi. Deres arbeider krever således en dreining i måten man ser kunst på; fra fokus på det enkelte verk til en vektlegging av kunstproduksjonen som prosjekt, eller kanskje også eksperiment. I likhet med en rekke aktører innenfor biokunstfeltet benytter de Menezes både materiale og teknologi fra biologiens verden, eksempelvis neuroner i den sarte skulpturen Tree of Knowledge. Hennes prosjekt proteic portrait:mArta leder umiddelbart tankene til Eduardo Kacs Genesis-prosjekt fra 1999, da begge innebærer skapelsen av et kunstig gen. De Menezes tar imidlertid ikke utgangspunkt i en setning fra Bibelen (som Kac), men sitt eget lange portugisiske navn, som oversettes til et protein via genetikkens kodespråk. Hun inkluderer også dokumentasjonen av samarbeidsprosessen mellom kunstner og forskere i sitt prosjekt, i form av en video, fotografier og laboratorierekvisitter. Den helhetlige installasjonen blir som sådan et metaportrett av kunstnerens hybride interessefelt.
Vesnas prosjekt Blue Morph lener seg i større grad på naturvitenskapen, og fremstår som en meditasjon over de av naturens undre vi ikke kan se med det blotte øye. Publikum blir i installasjonen invitert inn i et lukket rom, hvor det i motsetning til mye interaktiv kunst kreves at tilskueren sitter helt stille, uten å lage en lyd. Først da kan man overvære metamorfosen fra larve til sommerfugl hos Blå morfo; både som visuelt og auditivt uttrykk – på nanonivå. Muligens likte jeg ideen hakket bedre enn gjennomføringen, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor (kunne det være den litt pussige heklede lua med sensorer man måtte ha på hodet?).
Kunstneren George Gessert valgte på sin side å bli hjemme i USA for ikke å bidra til ytterligere klimagassutslipp. Som takk for invitasjonen sendte han poetisk nok en visuell dokumentasjon av en hybridisert orkidé han hadde lagd – med tittelen Trondheim Regrets.