• Jonas Mekas arbeider for tiden med filmprosjektet 1001 natt, og oppfordrer alle til å sende klipp til hans hjemmeside.

Fra undergrunnsfilm til internettfilm

Av: Eivind Røssaak

Publisert:

Utgave: 1/2009

Del: 

Midt mellom kinofilmen og kunstscenen oppsto en ny filmkultur på 1950-tallet, undergrunnsfilmen, særlig i New York og San Francisco. Jonas Mekas ble dens eksponent og kanskje fremste formidler i en årrekke. Disse filmene feiret ofte livet, kroppen og seksualiteten på en måte myndighetene ikke likte. I dag arbeider Jonas Mekas mest med installasjoner og filmer på internett.

Jonas Mekas var nylig i Oslo for å presentere amerikansk undergrunnsfilm fra 1960-tallet på OCAs utstilling «Whatever Happened to Sex in Scandinavia?». På de første visningene av Jack Smiths Flaming Creatures (1963) og Jean Genets Un Chant d’amour (1950), som viser kjønnsorganer i bevegelse som vi sier, havnet Mekas igjen og igjen på glattcelle.
Visste du at du ville komme til å bli arrestert for å vise disse filmene?
– Ikke første gangen. Jeg trodde ikke de ville bry seg. Men de satt der i sivil, og etter at de hadde sett hele filmen arresterte de meg.
Det var da du erklærte at det er greit at myndighetene vil regulere trafikk og bygging av broer, men hvis de skal regulere kunst må kunsten under jorda?
– Ja, nettopp. Den andre gangen jeg viste Flaming Creatures visste jeg at politiet ville komme, så jeg hadde pakket inn et kyllingsmørbrød i jakkelomma. Jeg kjente igjen politimennene, og jeg innledet filmen med å si at etter visningen vil jeg bli arrestert av disse to herrer fra politiet. Og jeg fikk rett. Smørbrødet delte jeg med mine medfanger. I høyesterett dømte de meg faktisk til seks måneder betinget fengsel. Anklagene for visningen av Genets film ble droppet med henvisning til at dette faktisk var kunst. Genet var jo en kjent fransk forfatter; det var ikke Jack Smith.
Det var ved en tilfeldighet at du havnet i USA og New York etter krigen?
– Ja, jeg befant meg i en flyktningleir i Europa etter krigen, og det var FN som bestemte hvilke land vi skulle sendes til. Min bror og jeg hadde regnet med å bli sendt med båt til Australia, og vi gledet oss, men vi havnet altså i New York, og allerede ved innseilingen ble jeg aldeles forelsket i byen.
Det må være litt av en overgang å komme fra et kommunistisk og krigsherjet Sovjet (dagens Litauen) og havne som 27-åring i New York?
– Jeg var som en tørr svamp som sugde til meg alt jeg kom over. Jeg så alle filmene som ble vist, gikk på alle teaterforestillingene, musikalene, alle kunstutstillingene; det var som om jeg var kommet til paradis. Her var alt tilgjengelig, alt mulig.
Du ble ganske raskt involvert i byens filmmiljø?
– Min bror og jeg var veldig opptatt av film. Vi skrev manuskripter til flere spillefilmer og jeg eksperimenterte i mange år med et Bolex-kamera. Vi visste faktisk ikke at det fantes andre typer film enn den tradisjonelle spillefilmen. Det var først da jeg møtte Hans Richter, i 1951 var det vel, at jeg ble introdusert for en helt annen type film. Du kjenner hans abstrakte filmer? Dette hadde jeg aldri sett før.
Hvorfor startet du tidsskriftet Film Culture i 1954?
– Det ble skrevet så mye svada om den nye uavhengige filmkulturen. I særlig New York og San Francisco hadde det vokst frem en helt ny og uavhengig film. Markopoulis, Anger, Deren og mange flere. Ingen forsto disse; de ble hatet. Det ble ikke skrevet noe vettugt om disse noen steder i Amerika. Det var et enormt behov for et forum for en helt annen type kritikk, en annen sensitivitet.

Dagbokfilmen
Hvorfor gikk du etter hvert fra å skrive til å lage film?
– Vel, jeg har alltid skrevet og filmet, men det er riktig at det var først i 1962 at jeg offentlig viste en film, Guns for the Trees.>BR> – Filmhistorikeren P. Adam Sitney skriver i sin siste bok at det er oppsiktsvekkende at din første film faktisk er en narrativ spillefilm.
– Det er en fiksjonsfortelling, det er sant, men det er på ingen måte en lineær fortelling. Det viser seg at det er en kvinne som har begått selvmord. Filmen består av seks filmruller, så vidt jeg husker, og i mine visningsinstrukser står det at de seks rullene kan spilles i en hvilken som helst rekkefølge. Hver rull gir ulike bud på hvorfor hun begikk dette selvmordet.
De berømte dagbokfilmene dine kom først senere?
– Utover på 1960-tallet arbeidet jeg mye med å se gjennom alle filmopptakene mine fra tidlig på 1950-tallet, og det ble klart for meg at opptakene faktisk til sammen utgjør en gigantisk dagbok over en periode, over en person, mitt liv, alle jeg har truffet, mine venner, mitt miljø. Slik ble dagbokfilmene til.
De fem filmene (om Warhol, Ruben, Leary, Brakhage, Lennon og Ono) som vises på OCA-utstillingen er virkelig vakre. De er slående oppsummeringer av din stil.
– Ja, de er kanskje høydepunktene fra min gullalder, men samtidig er de også noe nytt. I samarbeid med mitt galleri (Maya Stendhal) i New York har jeg de siste årene jobbet med å overføre alt filmmaterialet mitt til video; dette har også gitt meg mulighetene til å se det på nytt og omredigere deler av det, og ikke minst, nå jobber jeg i større grad med installasjoner.

Installasjoner
Jeg så den store utstillingen over dine filmer ved Venezia-biennalen i 2005. Dusinvis av tv-skjermer viste en enorm mengde filmer samtidig.
– Den utstillingen ble først vist i New York. Slike installasjoner gir publikum en mulighet til å redigere filmene mine; du kan bevege deg rundt i filmuniverset, se litt der og så her, det gir en helt ny opplevelse av filmene mine. Jeg synes det er veldig interessant å jobbe på denne måten, men jeg vet ikke helt hva det er som egentlig skjer når de vises slik. Det er antakelig for tidlig å si, jeg vet ikke. I New York (det dreier seg om utstillingen Collection of 40 Film Stills på Maya Stendhal, journ.anm.) gjør jeg nå noe helt nytt igjen med arbeidet mitt: jeg velger ut filmruter fra deler av arbeidet og stiller dem ut som store stillbilde-serier på veggen, montert fra gulv til tak: Det er en Velvet Underground-serie, en Elvis-serie, osv.
Du har et enormt materiale å ta av. En av de mest omtalte arbeider fra den senere tiden er 365. Fortell om det.
– Det var i 2007. Jeg laget én film hver dag i et helt år og la dem fortløpende ut på internett [www.jonasmekas.com]. Hver film var på alt fra to til ti minutter. De handlet om alt mulig, om alt som interesserte meg akkurat der og da. Men det ble enormt slitsomt, svært krevende. Prøv selv. Det er ikke lett.
Filmen, var det fra 5. august, er fra en operasjon. Var det ille?
– Det var ikke min operasjon. Ti av filmene ble laget av vennene mine, blant annet opptaket fra operasjonen.
Og nå går du i gang med et nytt stort filmprosjekt, 1001 natt?
– Ja, men det skal ikke bli én film per dag, dette skal gå over flere år, og det skal handle om hva som skjer om natten, til sammen 1001 netter, hvor som helst i verden. Det er helt åpent, hvem som helst kan bidra. Jeg gleder meg, det kan bli enormt spennende å se hva som skjer om natten i for eksempel Lappland, en fjerntliggende landsby i Japan, i Australia, hvor-som-helst.

1001 natt
Hvordan skal dette gjøres, skal du invitere spesielle venner?
– Nei, alle kan bidra ved å sende meg klipp til min hjemmeside, og så vil jeg plukke ut de bidragene som jeg synes er interessante, men bidragene skal ikke være filmer med stor F, med tittel og regissør og alt det der. De skal være videopostkort, små snutter på to til syv minutter. Postkort har sine egne regler, vet du: De er åpne, rå, direkte, fortettede notater, de hopper, har ingen tittel, er «uferdige». De vil presenteres fortløpende på min hjemmeside fra og med februar måned i år, og denne gangen skal det ikke koste noe å laste dem ned. Mesteparten av de 1001 filmene skal jeg selvfølgelig lage selv, men jeg regner med mange bidrag fra andre.
Det kan bli mange.
– Vi får se. Kanskje kommer jeg til å bruke det materialet som ikke passer inn i 1001 natt til andre ting, forskjellige satellittprosjekter som jeg vil opprette på internett. Vi får se.
I løpet av ditt lange liv som en sentral kurator, kritiker, arkivar og filmskaper i New York ble du godt kjent med svært mange kunstnere og filmskapere. Hvem vil du si har betydd mest for deg? Skal man dømme ut fra dine mange filmer om Andy Warhol, så har kanskje han en helt spesiell plass?
– Mange har betydd mye, mange har en spesiell plass, på ulike måter, men jeg jobbet mye sammen med Andy. Det var jeg som viste filmene hans, helt fra begynnelsen, fra Sleep, Eat og Blow job (alle 1963) til Chelsea Girl (1966) osv. Og Andy har betydd mye for mange, særlig på 1960-tallet. Han oppsummerte en tid, en helt spesiell stemning i New York og gjorde det på en helt spesiell måte.
Du nevner i din film Award Presentation to Andy Warhol at nettopp Warhol, Renoir og Godard er blant filmkunstnerne som kanskje klarest har preget en periode. Hvem vil du trekke fram når vi, la oss si, om 100 eller 300 år skal skrive det tjuende århundres historie? Da er det kanskje bare en 10 – 20 filmskapere som vil bli husket. Vil det bli disse tre?
– Det jeg mente var at alle riktig originale kunstnere skaper en verden som er helt egenartet, som bare denne ene kunstneren kan gjøre, Andy, Renoir, Godard, Rosselini og Eisenstein hadde en egen evne til å skape en unik innsikt i aspekter ved vår sivilisasjon, men det er ikke sikkert det er de som blir husket. Men jeg er helt sikker på at om hundre år vil Andy være blant de tyve… og Rossellini… og Dziga Vertov… og Stan Brakhage.
Og Jonas Mekas?
– [latter]… og Sergio Leone og Clint Eastwood [masse latter].

Eivind Røssaak jobber i Nasjonalbibliotekets forskningsavdeling med film og nye medier. Han har skrevet flere bøker og en doktoravhandling om blant annet amerikansk avantgardefilm.