Reisebrev fra Paris

Av: Ingeborg Stana

Publisert:

Utgave: 1/2009

Del: 

Billedkunstnernes status i Europa ble diskutert på «The European Convention of Visual Artists» som fant sted i Paris i desember 2008. Seminaret ble arrangert av billedkunstnernes fagforening i Frankrike, La Maison des Artistes. Representanter fra billedkunstorganisasjoner fra hele Europa var tilstede samt observatører fra andre kunstnerorganisasjoner utenfor EU.

Så hvordan står det egentlig til med billedkunstnernes status i Europa i dag? Seminaret omhandlet fire tema: definisjonsmakt, sosiale ordninger, skattepolitikk og støtteordninger.
Den første debatten omkring definisjonsmakten skapte høy temperatur i salen. Hvem er det som skal definere hva en billedkunstner er – og for hvem? Unescos definisjon ble sitert, men utfordret da det ble påstått at alt er kunst og derfor er alle kunstnere. Forslag om at du er kunstner dersom du er dedikert til ditt kunstneriske arbeide ble ytret – og vi hadde ennå ikke kommet til den første kaffepausen. Det tegnet til å bli et langt seminar.
Ytterpunktene var tydelige. Slik jeg ser det er den britiske modellen det ene ytterpunktet. I England, eksisterer det, ifølge den temmelige selvsikre britiske representanten, ikke kunstnere, bare kunst. Det er kunstmarkedet som bestemmer hvem som kan kalle seg for kunstner i kraft av kunstverkene og hvor mye hun eller han selger. Den skandinaviske modellen er det andre ytterpunktet. De skandinaviske kunstnerne har selv definisjonsmakten, og det er kvaliteten på arbeidet, uavhengig av inntekt, som avgjør om du er profesjonell kunstner. Fagfellevurdering er hos oss det bærende prinsippet.
For øvrig var det tydelig at Norges status som ikke-medlem i EU gjorde NBKs innflytelse ganske begrenset på seminaret. Tallmaterialet fra de norske forholdene ble kun presentert ad-hoc. I debattene ble danskene de skandinaviske representantene, mens rollen som observatører ble tildelt Island og Norge.
Når det gjelder de sosiale rettighetene i EU, er variasjonene enorme. I Ungarn har billedkunstnerne tilsvarende null rettigheter, mens Slovenia tilbyr sykepenger, pensjon og til og med arbeidsledighetstrygd for statens utvalgte kunstnere. Et medlemskap i den franske kunstnerorganisasjonen, for øvrig et premiss for å kalle seg profesjonell kunstner i Frankrike, gir kunstneren rettigheter. Men et medlemskap forutsetter at kunstneren kan tjene penger på kunsten sin.
Det jeg registrerte som et fellestrekk, var at det i land med solide sosiale strukturer i dag skjer en privatisering av pensjon og sykeforsikringer. Det positive er at flere land har begynt å utarbeide nye særordninger for selvstendig næringsdrivende innen kulturfeltet.
Skattepolitikken har også store variasjoner. Det er kun et fåtall land som er fritatt for momsplikten på kunst. Skattefritak for kjøp av kunst for privatpersoner og bedrifter ble presentert. Det er tydelig at vi trenger å se nærmere på de ulike mekanismenes fordeler og ulemper.
Tilskuddsordningene er meget ulike. I dette henseende ble Norge presentert som Rolls Royce-modellen med kollektiv vederlagsordning og kunstavgift. En kunstavgift på offentlig salg og en økonomisk kompensasjon for visning av kunstverk i offentlig eie, har sikret mange kunstnere stipender og produksjonsstøtte.
Hva ble konklusjonen etter diskusjonene? Ambisjonen om «The White Book» ble presentert. Her skal det innsamles materiale fra samtlige deltagende land på de overnevnte områder, analyse av de ulike modellene samt en oppsummering av diskusjonene som fant sted på arbeidsmøtene. «The White Book» vil forsøke å gi alle kunstnere en mulighet og et grunnlag til å påvirke statusen for billedkunstnerne innenfor og utenfor EU. En slik bok vil i en globalisert virkelighet være et interessant dokument, dog ikke så praktisk nyttig med hensyn til den politiske situasjonen norske billedkunstnere står ovenfor.
Til slutt kan jeg nevne at på www.europeanconventiononvisualarts.eu. er rapporten fra diskusjonene i Paris tilgjengelige.