Grundig forankret antologi

Av: Sven-Olov Wallenstein

Publisert:

Utgave: 1/2009

Del: 

I takt med at ideen om det «estetiske» ter seg som et stadig mer diffust begrep – det synes i dag på ingen måte klart om det skal begrenses til å gjelde de skjønne kunstene, utvides til å omfatte estetiseringsprosesser i samfunnet som helhet eller rett og slett avfeies fra debatten som et tilbakeskuende og i grunnen ganske konservativt begrep – tiltar også interessen for begrepets historie.

Estetikken og det estetiske synes på den ene siden å være et høyst problematisk begrep, og samtidskunsten og kritikken polemiserer stadig mot hva som oppfattes som en snever «estetisk» holdning, samtidig har estetiske begreper blitt utrustet med en nærmest grenseløs gyldighet og anvendelse. Alle fenomener i vår samtid – politikk, hverdagsliv, medier – gjennomsyres av en «estetisk» innstilling, og den «estetisering» av hverdagslivet som Walter Benjamin en gang advarte mot er i dag et faktum.
Dette kan naturligvis også oppfattes som en mulighet til å tenke bortenfor de «skjønne kunster» i snever forstand, der det estetiske, fremfor alt den delen som roter i og viderefører den filosofiske tradisjonen fra Kant til Adorno, og som setter den estetiske autonomien i sentrum, iblant oppfattes som en defensiv eller rett og slett reaksjonær innstilling, som ikke bare avskjærer kunsten fra det politiske, fra praksis og hverdagen, men blokkerer en forståelse av hvordan det estetiske i dag former hele vår erfaring. For andre er det akkurat denne motstanden mot hverdagen og det gjengse som gir det estetiske dets subversive kraft og lar det gi et løfte om forvandling.
På sett og vis er alle disse mulighetene allerede innskrevet i begrepet estetikk fra begynnelsen av, det har alltid oscillert mellom en snever og en mer utvidet betydning. For de som arbeider seg gjennom det rike materialet som er samlet i antologien Estetisk teori, redigert av Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygg, står det snart klart at begrepet tilhører de mest tøybare i den moderne filosofiens vokabular. Når Baumgarten innfører begrepet i Betraktelser over poesien (1735), og utvikler det videre i Aesthetica (1750-58), er det i et forsøk på å gi den sanselige kunnskapen en ny status ved siden av den begrepslige, og å innkretse noe som gjelder spesifikt for de skjønne kunstene, som samtidig og for første gang hadde blitt samlet til en enhet i d´Alemberts forord til Encyklopedien. Et tiår senere skulle Diderot begynne å skrive sine «salonger» og initierte dermed en ny tekstgenre som skulle komme til å kalles «kritikk», og i midten av 1760-tallet publiserer Winckelmann sin Antikkens kunsthistorie, der begrepet kunst og historie knyttes sammen på en måte som ikke lengre kan favnes i kunstnerbiografiens termer, som tilfellet var fra Vasari og framover, men der ideen om «Kunsten» selv står i sentrum.
Oppfinnelsen av det estetiske innebærer en fundamental endring i den vestlige tenkningen – det er ikke bare enda et nytt studieobjekt som er oppdaget, ytterligere en bok som kan innta sin plass ved siden av de andre (Estikken, Logikken, Metafysikken osv.) i Den Rene Fornuftens Bibliotek, men en omveltning av selve ideen om tenkningen, som Jacques Rancière kommer til å hevde mye senere, eller et forsøk på i tenkningen å gripe det ikke-identiske, som Adorno sier. I denne forstand er det estetiske både en trussel mot den tradisjonelle fornuften, en nedbrytning av dens hierarkier og distinksjoner, og et løfte om en forvandlet tenkning, en sanselig begrepslighet eller begrepslig sanselighet som har utgjort en av den filosofiske modernitetens mest produktive tankefigurer. I Estetisk teori kan vi følge denne historiens bevegelser, som den utvikles fra de første trinnene under opplysningstiden, gjennom den tyske romantikken og dens ulike avleggere under 1800-tallet og inn i modernismen og den postmoderne fasen. Utvalget i en slik bok åpner selvfølgelig alltid for innvendinger, ikke minst når vi nærmer oss vår samtid, der spørsmålet om hvilke tekster som egentlig er «klassikere» på ingen måte er avgjort. Bale og Bø-Ryggs antologi heller tydelig mot den kontinentalfilosofiske tradisjonen, hvilket sikkert kan forstyrre en og annen mer analytisk-filosofisk orientert leser. På den andre siden er det uten tvil i denne tradisjon – innen fenomenologien, Frankfurt-skolen og de ulike retninger som har tatt Marx, Freud og Nietzsche og mistankens hermeneutikk på alvor som et filosofisk problem – den estetiske moderniteten behandles på den mest dyptgripende og produktive måten, mens estetiske spørsmål forblir relativt marginale i den analytiske tradisjonen, til tross for enkelte briljante tenkere som Goodman, Danto og Cavell. I denne forstand er det bilde som tegnes i Estetisk teori grundig forankret, og ingen som begynner å arbeide seg gjennom den estetisk-filosofiske tradisjonen har råd til å unnvære den.