• Eva Bakkeslett: Alkymi, 2006

Kuratorens død andres brød

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 1/2009

Del: 

Årene etter tusenårsskiftet har på mange måter vært en gullalder for kuratorbegrepet. Ikke bare har sentrale kuratorer ofte fått betydelig mer oppmerksomhet enn kunstnerne de har valgt ut til sine prosjekter, det har også til stadighet blitt påstått at en utstilling som ikke er kuratert, i den forstand at den har et overordnet tema, er synonymt med en uinteressant utstilling.

Dette har blant annet blitt hevdet i forbindelse med Høstutstillingen, som i de senere år nærmest automatisk har blitt stemplet som gammeldags og ute av takt med tiden. Om det er institusjonell hjernevasking som har ført til denne tilsynelatende enigheten blant landets kritikere vites ikke, men ideen om at en utstilling uten en påstått fellesnevner er uinteressant i seg selv, er ganske fantasiløs.
Man kan også stille spørsmålstegn ved hvor ofte en tematisk kuratert utstilling egentlig oppleves annerledes, eller bedre, enn en utstilling der kunstverkene i større grad er ment å stå på egne ben. Utstillingskatalogenes teoretiske utgreiinger om hvordan kunstverkene henger sammen og styrker hverandre er vel og bra, men ikke alle utstillinger leverer varene, og verkene kan raskt ende opp med å bli lest av publikum som individuelt fungerende kunstverk. Om en utstilling treffer deg i hjerte eller hjerne vil dessuten alltid avhenge mer av om man liker noe av kunsten, enn av utstillingens tema. Med andre ord kan et eller flere gode verk være nok til å løfte en utstilling med et uinteressant eller fraværende tema, men et godt tema vil i seg selv aldri kunne løfte en utstilling som ikke besitter gode prosjekter.
Man skulle uansett ikke tro at den ene utstillingsformen utelukket den andre, men i kunstfeltets evige kamp om definisjonsmakten har kuratorene vist seg som en skrivefør og tidvis meningsbastant gruppe. Kuratorrollen er selvfølgelig både viktig og interessant i mange sammenhenger, både som initiativtaker til prosjekter, som organisatorisk funksjon og som en av flere meningsytrere i kunstfeltet.
Problemet oppstår først når kuratorfunksjonen blir en påstått nødvendighet i alle sammenhenger. Kunstfeltet er tjent med så stor grad av variasjon som mulig, og forskjellige organiseringsformer vil alltid eksistere uavhengig av hva moten tilsier.

Studentperspektiver
Et annet eksempel på kuratorbegrepets voksende popularitet er å finne i min egen studietid ved Kunstakademiet i Oslo. Da jeg begynte som student i 2003 mente store deler av studentmassen at kuratoren var et snyltende og unødvendig ledd i utstillingsbudsjettet. Tre år senere var stemmene stilnet, og en hel rekke studenter hadde begynt å kuratere, enten det dreide seg om å samle noen venner til en gruppeutstilling, eller mer ambisiøse og gjennomtenkte prosjekter.
Forventninger til begrepet kom også tydelig fram under flere klassemøter i forkant av avgangsutstillingen, både til bachelor i 2006 og master i 2008. Her ble mulige kuratorer flittig diskutert, og to alternativer ble fremhevet. Skulle man satse på en teoretisk tung og anerkjent kurator, som med sitt gode navn og rykte ville tilføre utstillingen pondus, eller en ung og sulten kurator, som ville gi jernet og tenke på jobben som en stor mulighet?
I og med at avgangsutstillingen tilbyr få kunstneriske valgmuligheter utover plasseringen av verkene, lurte man også på om en anerkjent kurator ville finne utstillingen interessant å jobbe med. Man kan selvfølgelig stille spørsmålstegn ved viktigheten av teoretisk tyngde i en slik sammenheng, men ideen syntes å være at et anerkjent navn ville øke utstillingens prestisje for både utstillere og kunstpublikummet. I begge tilfeller kom kuratoren etter hvert på plass og utførte sin funksjon som et styrende ledd i prosessen. Selv hadde jeg stor nytte av tilbakemeldinger og diskusjon rundt arbeidene mine, og kuratorens rolle syntes ikke uhensiktsmessig. Samtidig er avgangsutstillingen unektelig et eksempel på en utstillingstype som i de senere år har blitt nedvurdert av mange på grunn av sin utematiske form.

Forberedelser til en «ikke-utstilling»
Før avgangsutstillingen for master i 2008 hadde vi i klassen en rekke diskusjoner om hvorvidt denne utstillingen var en interessant arena eller ikke. Her ble det introdusert en tanke om at det dreide seg om en slags «ikke-utstilling», nettopp fordi den ikke er tematisk kuratert. Om det var snakk om en negativ betegnelse var ikke helt gitt, men at avgangsutstillingen som konsept var noe uspennende og gammeldags syntes mange å være enige om, ikke minst fordi disse tankene i stor grad ble formidlet fra deler av lærerkreftene. Uansett befestet ideen om en «ikke-utstilling» seg i så stor grad at innledningsteksten til katalogen endte opp med å ta utgangspunkt i nettopp dette.
Teksten, som har tittelen «Utstillingens Funksjon», er et utdrag fra en samtale mellom professor for master, Henrik Plenge Jakobsen, og kurator Trude Iversen. Den åpner med å presentere tanken om at avgangsutstillingen er en slags «ikke-utstilling», i motsetning til en tematisk kuratert utstilling. Videre sies det at utstillingen i de senere år har tapt prestisje, fordi det etter hvert er blitt så mange avgangsutstillinger. Etter denne innledningen drøfter teksten gjennom en springende samtale hvordan kunstutstillingen har utviklet seg i nyere tid. Det snakkes om kunstmesser, kunstnerstyrte gallerier og akademiske tilnærminger til kunsten, men ikke om studenter som har jobbet med individuelle prosjekter og nå skal ut i den store verden.
Det gjøres heller ingen forsøk på å utdype eller nyansere definisjonen av avgangsutstillingen som en «ikke-utstilling». Noen god markedsføring av utstillingen kan teksten ikke sies å være, for den overser både sitt innledende poeng og den konteksten som skapes av dette. At teksten er en «ikke-tekst» i en «ikke-katalog» til en «ikke-utstilling», organisert av en «ikke-kurator». Dette kunne vært en interessant innfallsvinkel, men da måtte teksten diskutert påstanden videre, fremfor å la den bli hengende i løse luften. Det sier vel egentlig en del om hvordan temautstillingen har befestet sin stilling, når en avgangsutstilling blir definert som en «ikke-utstilling» fordi den ikke er tematisk kuratert.

Kuratorer for fall
Mens jeg skrev denne teksten så jeg at Kristian Skylstad var logget på mailen sin. Vi gikk sammen de første tre årene på akademiet, før Kristian tok et år ute i den store verden for å drive galleri og nettopp kuratere. Så begynte han på master og skal derfor ha sin runde nummer to på Stenersenmuseet kommende vår. Jeg tenkte at han sikkert hadde noen innspill til problemstillingen og tok kontakt:

4:56 PM me: Fjorårets avgangsutstilling ble blant annet
omtalt i katalogteksten som en ikke-utstilling fordi den ikke var tematisk kuratert. Synspunkter?
4:57 PM Kristian: vi kuraterer ikke årets utstilling
master har ikke kurator fordi kuratoren kun er forstyrrende i prosessen
dessuten presser kuratorer på med sin egen agenda
4:58 PM me: Hvordan plasserer dere hverandre da? Gjennom samtale/diskusjon?
Kristian: yes
Krangling
4:59 PM me: Blir ikke det mye krangling tror du?
Kristian: jo
vi skal krangle oss fram til en løsning
møte virkeligheten
5:00 PM me: ja ja, virkeligheten inneholder jo i en del tilfeller en kurator. Er det mindre forstyrrende å krangle enn med en kurator?
5:01 PM me: Er det økonomiske perspektiver inne i bildet eller er det mindre viktig?
5:02 PM Kristian: kuratoren ser som oftest på kunstneren som en psykolog ser på en pasient

Om det er kunstneren eller kuratoren Kristian som taler vet jeg ikke, men at neste års avgangsutstilling blir en kuratorløs affære får meg til å tenke at nye tider er på vei. Kunstsektorens evige ønske om forandring er i ferd med å slå inn, og folk begynner å bli lei av en evig rekke med temautstillinger som påberoper seg å kommunisere viktige innspill i kunstdiskursen. Kampen om definisjonsmakten ruller videre, og alle imperier står før eller siden for fall. Kuratorfunksjonen er på ingen måte overflødig i alle sammenhenger og begrepet blir selvfølgelig værende, men kanskje er en ny tid i emning. En tid der kunsten, som tross alt er den grunnleggende bestanddelen i en hver utstilling, igjen kommer i høysetet. Og hvor de som lager den igjen setter agendaen. Det er vel strengt tatt ikke det verste som kan skje.