• Nasreen Mohamedi: Untitled (Undated).

    Gjengitt med tillatelse fra the Glenbarra Art Museum Collection,

Diskursens uorden

Av: Thomas Hervard

Publisert:

Utgave: 2/2009

Del: 

Kontrasten kan vel knapt bli større mellom arbeidene til Nasreen Mohamedi og den forlokkende verdenen av polymorfe seksuelle utskeielser som vi ble presentert for på OCAs forrige utstilling «Whatever happened to sex in Scandinavia».

Indiske Nasreen Mohamedi var en viktig pionér for den abstrakte kunsten i India, men da hun døde i 1990 var hennes arbeid lite kjent utenfor kretsen av venner og spesielt interesserte. Det var først gjennom Documenta 12 at Mohamedi ble presentert for et bredere internasjonalt publikum. Bildene på utstillingen spenner fra noen mindre, tidlige arbeider i abstrakt ekspresjonistisk stil, via intrikate og vevlignende mønstre tegnet på papir, til sene arbeider med arkitekturlignende strukturer tegnet i isometrisk perspektiv. Ifølge katalogen ser kuratorene paralleller både til sovjetisk konstruktivisme og samtidige minimalister og post-minimalister som Agnes Martin og Eva Hesse. I glassmontre presenteres kunstneren gjennom familiefotografier og annen biografisk dokumentasjon. Vi får også se et lite utvalg av hennes egne notater og fotografier som antyder den stille kontemplasjonen og rigorøse disiplinen som gjennomsyret hele hennes virksomhet som kunstner.

Uventede sammenstillinger
Utstillingen ble fulgt opp av to seminarer med imponerende navn i panelene. Form, Politics, Spectatorship la opp til en bred gjennomgang av de kuratoriske grepene på Documenta 12. Med henvisning til «formenes migrasjon» ble Mohamedis verker vist sammen med bl.a. tepper fra Mali og abstrakte malerier av Atsuko Tanaka og Agnes Martin. Ifølge kunsthistorikeren Michael Leja hadde slike uventede sammenstillinger basert på formal eller tematisk likhet til hensikt å åpne opp et tolkningsrom der betrakteren kan assosiere friere på tvers av de tradisjonelle hierarkiene i kunsten.
Peter Osborne problematiserte kurat-orenes tilbaketrukkenhet med sin Lacan-inspirerte analyse av kuratorens posisjon. For riktig å kunne raljere over Documenta 12 understreket Osborne at det var denne subjektkonstruksjonen han kritiserte og ikke de empiriske personene Roger Buergel og Ruth Noack, som tilfeldigvis fylte denne posisjonen. Osborne er medlem i redaksjonskollektivet til Radical Philosophy, som deltok i Documentas tidsskriftprosjekt. Ifølge Osborne produserte dette prosjektet masse diskurs, men lite virkelig kritikk som kunne relateres til kunsten på Documenta. Dermed fungerte tidskriftprosjektet som en strategi for tåkelegging, som ledet oppmerksomheten vekk fra mangelen på substans i selve utstillingskonseptet. For Osborne førte kuratorenes taushet omkring egne institusjonelle strategier til at utstillingen mistet sitt kritiske potensial.

Hvordan engasjere publikum
I innledningen til sitt foredrag forklarte Documentas ene kurator, Roger Buergel, at hans holdning til publikum hadde blitt formet av at «militante småborgere» i år 2000 hadde tatt makten i Østerrike. Denne gruppen så på globaliseringen som en trussel mot egen identitet og egne privilegier, og brukte makten til å demontere det sosialdemokratiske prosjektet. Buergel oppdaget at den kritiske venstresiden tapte diskusjonen fordi høyrepopulistenes forestillinger om identitet ikke trengte å være basert på virkeligheten for å være retorisk effektive. Buergel ønsket derfor å unngå polemikk, for heller å utforske om det var andre måter å engasjere publikum i kunstens kritiske potensial.
Brasilianske Suely Rolnik samarbeidet på 80-tallet med den franske tenkeren og aktivisten Félix Guattari, og er en av de viktigste kjennerne av brasiliansk avantgardekunst fra 60- og 70-tallet. Hun påpekte at denne kunsten ikke så lett lar seg innskrive i den dominerende vestlige kunsthistorien, og stilte spørsmålstegn ved tradisjonelle merkelapper som «konseptkunst» eller «politisk kunst». Hun lanserte i stedet et alternativt begreps-apparat hentet fra tekstene til Félix Guattari og hans samarbeidspartner Gilles Deleuze. Det var ingen som tok opp denne tråden, og den etterfølgende diskusjonen ble dominert at Osborne forsøkte å presse Buergel til å tydeliggjøre sin egen posisjon mens Buergel hele tiden vek unna.

Mohamedi og den modernistiske kanon
Det andre seminaret, Nasreen Mohamedi: The Legacy of Indian Abstraction, hadde et snevrere fokus og det var mer glissent i salen. Documentas sammenstilling av ulike kunstverk på bakgrunn av formale fellestrekk ble et viktig premiss også for diskusjonen omkring Mohamedis verker. Kunsthistorikeren Deepak Ananth forsøkte å plassere Mohamedis kunst i forhold til den modernistiske kanonen, og mente å finne en mengde referanser til europeisk kunst og kultur i de utstilte verkene.
Roger Buergels medkurator, Ruth Noack, leste Mohamedis kunst som et svar på de store økonomiske og kulturelle endringene som kapitalismen gjennomgikk på 70-tallet. Noack sammenlignet de nitide tegningene til Mohamedi med fokuset på arbeidet i hjemmet og hverdagslivets rutiner, som man finner i verkene til feministisk orienterte kunstnere som Trisha Brown og Chantal Akerman.
Indiske Anita Dube kjente Mohamedi fra tiden på kunstskolen i Baroda, og hennes nøkterne beskrivelse av Mohamedis aristokratiske tilbaketrukkenhet som kunstner i det indiske samfunnet stod i direkte motsetning til de luftige teoriene til Ananth og Noack. Formal likhet betyr ikke nødvendigvis at konteksten for de ulike kunstverkenes tilblivelse er den samme.
Den britisk-pakistanske kunstneren Rasheed Araeen er grunnleggeren av tidsskriftet Third Text, som har vært helt sentral i diskusjonene omkring den postkoloniale situasjonen. Han har kjempet et langt liv mot den dominerende eurosentriske kunstforståelsen. Ifølge Rasheed klarte den amerikanske kunsten å bryte den europeiske dominansen i det øyeblikk den ikke lenger søkte anerkjennelse fra Europa. Ønsket om å bli tatt opp i en vestlig kanon svekker muligheten for en virkelig global kunst.
De to seminarene hadde delvis overlappende deltakerliste, og stadig nye temaer førte til at den avsluttende diskusjonen ble noe udisiplinert. Norske Samir M’Kadmi reagerte fra salen sterkt på den spekulative bruken av teori hos enkelte av paneldeltakerne og takket Anita Dube for et saklig og nøkternt innlegg. Osborne tvilte på om vi i det hele tatt kunne kalle Mohamedis kunst for modernisme. For Osborne innebærer modernisme en kritisk holdning mer enn et sett av ytre kjennetegn. Dette skapte umiddelbart en forvirrende diskusjon om bruken av dette begrepet. Rolnik og Noack mente at begrepet modernisme ikke er statisk. Araeen havnet litt på siden i diskusjonen, men fikk overdøvet alle når han hevdet at «det ikke er noe alternativ til modernismen». På dette tidspunktet var vi langt over tidsskjemaet og diskusjonen begynte å miste fokus. Når OCA bar fram rikelig med vin til utmattede diskusjonsdeltakere forsvant også viljen til videre diskusjon.