• Ane Hjort Guttu: Skoleskulptur, 2009.

    Thor Brødreskift

Det store og det lille blikket

Av: Are Hauffen

Publisert:

Utgave: 2/2009

Del: 

– Det er begrensende dersom politisk kunst skal defineres ved at det skal handle om konkrete politiske saker, som landminer eller utviklingsprosjekter i den tredje verden, sier Ane Hjort Guttu, deltaker på utstillingen «Looking is Political».

Kan du si noe om hvordan utstillingen har blitt til?
Solveig Øvstebø (SØ): – I utgangspunktet hadde jeg lyst til å lage en utstilling med Ane Hjort Guttu og hadde tenkt på det ganske lenge. Etter samtaler med henne fant jeg ut at jeg i stedet skulle sette henne inn i et litt større teoretisk og internasjonalt spenningsfelt. Jeg inviterte med meg Steinar Sekkingstad, og sammen fortsatte vi samtalene med Ane. Etterhvert hadde vi kommet frem til noen felles spørsmål og problemstillinger, og vi begynte å lete etter kunstnere som kombinerte en politisk dimensjon med formale aspekter. Vi landet på Bojan Sarcevic og Nairy Baghramian og fortsatte samtalen med disse. Det var viktig for oss å ikke lage en utstilling med mange kunstnere som skulle bygge opp under et overbygningstema. Vi valgte å ta en annen tilnærming, der vi gikk inn for å finne kunstnerskap som stilte egne spørsmål omkring politiske strategier. Utstillingen ble til gjennom en dialog og diskusjon med kunstnerne.
Verken kuratorer eller kunstnere postulerer politiske standpunkt i denne utstillingen. Hvilken annen forståelse av blikkets politiske kraft er utstillingen ment å bidra til?
SØ: – Nettopp det å se på en alternativ diskusjon om hva politisk kunst kan være. Vi ønsker å undersøke om det er mulig å se et annet uttrykk for politikk enn det polariserte man ofte leter etter, derfor er utstillingen også en diskusjon om kunstpraksis. Det kuratoriske blir en del av prosjektet, den fjerde stemmen om du vil, som beveger seg rundt kunstnerne i prosjektet og ikke over.

Unngå det begrensende
Gjennom utstillingens tittel blir vi ikke bare i beit for et klart innhold for political men også for looking. Hvem ser politisk? Kunstneren, kunstgjesten, kuratoren?
Ane Hjort Guttu (AHG): Jeg tror at mange litt for lett havner i en situasjon hvor de begynner å diskutere om dette er politisk eller ikke og hvor politisk det er. Og det tenker jeg er et blindspor. Jeg er selv ikke så interessert i det rent sakspolitiske i kunsten. Det er begrensende dersom politisk kunst skal defineres ved at det skal handle om konkrete politiske saker, som landminer eller utviklingsprosjekter i 3. verden.
Og da vil kunstneren gjennom verket ha valgt en side den prøver å overbevise tilskueren om?
AHG: – Ja, pluss at en slik kunst sementerer en forenklet idé om hva politikk er. Hvis du hele tiden definerer det politiske som noe som er utenfor deg selv, så har du jo heller ingen mulighet for å agere. Mennesker ser politisk, snakker politisk og lever politiske liv, og da handler det for meg om å jobbe med kunst som kan tydeliggjøre dette. Et av arbeidene på utstillingen, Skoleskulptur, består av en betongskulptur der det projiseres et filmopptak av en skoleklasse. Dette arbeidet er ikke så opplagt kritisk til skolevesenet, men det er jo sånn at aktiviteten i enhver førsteklasse er definert av politiske føringer, og elevene oppdras i en politisk verden. Jeg vil at folk skal tenke at det personlige er politisk, livet ditt er politisk.
En kunstnerkollega bemerket da vi snakket om utstillingen, at han ikke klarte å se Skoleskulptur som noe annet enn et forsøk på krass kritikk av det norske skoleverket. Han så på det trange rommet i den lave betongskulpturen som noe ungene på videoen er sperret inne i og formes som følge av.
AHG: – Jeg lagde denne skulpturen for utstillingssammenhengen og tittelen på utstillingen. Jeg syklet forbi et klasserom, og tittet tilfeldigvis inn. Det var et sterkt bilde av en verden der det foregår målrettet virksomhet, men som utenfra framsto som en slags scene.
Innenfor rammer?
AHG: – Ja. Og det er rammer vi alle kjenner, og som vi alle har vært innenfor, men som de fleste opplever som veldig skjult. Og det er nok et poeng ved skulpturen at betrakteren ser dette klasserommet utenfra, både i gallerirommet og ved at scenen er filmet gjennom et vindu. Men for den som sitter inne i klasserommet, er det et helt univers. Og kanskje er det sånn at man må ta et skritt tilbake for å se noe som strukturelt, som en del av et politisk eller ideologisk system.
SØ: – Selve handlingen å se har et politisk aspekt i seg, fordi du bringer med deg holdninger og erfaringer som aktiviseres i blikket. Bojan Sarcevics kollasjer er for eksempel preget av en sterk formalestetisk interesse. Samtidig har de klare referanser til en svunnen tid, til femtitallsestetikk, som igjen refererer til modernismen og den tidens politiske dimensjoner, og de som kjenner serbisk historie vil i tillegg kunne lese bildene mer politisk enn de som ikke kjenner disse kodene. Alle kunstnerne i utstillingen rekontekstualiserer på denne måten et formalistisk språk og gjør det til verktøy for eget budskap.

Et distansert blikk
Den hvite kuben som utstillingsarena ble utviklet i løpet av forrige århundre. Med den skulle betrakteren bli gitt muligheten til å oppleve kunstverk i omgivelser som utelukket andre forhold ved verden enn selve verket. Kan vi tenke oss at kunstneren gjennom å tilpasse seg dette strenge rommet får ro eller frihet til å undersøke de formale virkemidlenes mulighet for samklang med et samtidig samfunnsmessig engasjement?
SØ: – Her er du inne på utstillingens kjerne.
Ja. Dette har jeg jo krystet ut av katalogteksten.
SØ: -Det distanserte blikket er ganske tydelig i denne utstillingen både i måten innholdet kommuniseres på og i hvordan betrakteren blir styrt til å se arbeidene. Det skapes noen linjer tilbake til det modernistiske frirommet. Adorno mente at det var kun ved å trekke både kunstner og kunstverk ut av samfunnet man skulle beskrive, at kunstneren faktisk kunne komme med en politisk kommentar. Når man gjennom kunsthistorien har beskrevet Adorno uten samfunnsengasjement er det egentlig feil fordi han nettopp hadde et veldig politisk engasjert blikk.
AHG: – For kunstnere er form og innhold det samme, og helt umulig å skille fra hverandre. Form er alltid generert av et samfunn uansett hvordan den ser ut. Tenk deg russisk formalisme, hvordan den ble til, hva den skulle si for noe i et nytt samfunn, hvordan du skulle bli fri gjennom form, og hvordan hele estetikken er utrolig tett knyttet opp til den politiske utviklingen. Det samme kan man si om f.eks. amerikansk etterkrigsmodernisme.
Så det er ikke noe motsetningsforhold mellom formalisme og politikk?
AHG: – Det kommer selvsagt an på hvordan man definerer formalisme. Men enhver kunst er nødt til å anta en form, og en konstruktiv måte å se utstillingen på er å akseptere formene, ikke begynne å streve med dem, og så kan man se hvordan de reflekterer politisk tenkning.

Framtidstro
Modernismen hadde noe visjonært ved seg i troen på at verden kunne ordnes og kontrolleres. Visjonene gikk tapt i den politiske kunstens brutale virkelighetsbeskrivelse, og siden har ikke håp og tro vært mulig å uttrykke, kanskje nettopp på grunn av distansen slike svært personlige blikk mangler. På meg virker utstillingen sånn sett ikke distansert, men personlig. Introduserer du fremtidstroen igjen?
AHG: – Ja, kanskje det. Jeg tenker at veldig mye av både modernistisk og annen kunstnerisk aktivitet handler om frigjøring, hvordan du skal kunne ta ett skritt videre. Og jeg tenker vel at når dette foregår i det lokale, i deg, kan det også foregå i større sammenhenger. For meg er det veldig opplagt at dette er politisk.
SØ: – Kunsten har vært mer ironisk, mer kynisk kanskje, så det er klart at mange kunstnere har opplevd det som en fare å jobbe personlig med form eller å vise eksplisitt interesse for formal estetikk. Men grunnen til at denne utstillingen oppleves mer personlig har kanskje å gjøre med at dette er kunstnere som er seg bevisst sin kunsthistorie. De er ikke formalister, men de har en veldig ærlig holdning til det formale og det politiske.
Kan vi anta at kunstnerne er glade i det modernistiske formspråket?
SØ: – De er i alle fall ikke redd det, sånn som man kunne se tendenser til på nittitallet, at mange kunstnere hadde en paranoia knyttet til form.

Det pinlige
I videoverket Arket er strekens verden (2009) har du intervjuet en kunststudent om hennes abstrakte tegninger og arbeidsform. Man kan oppleve det som problematisk å høre henne beskrive sin prosess fordi hun formidler en uvant mangel på distanse. Den manglende distansen stadfester samtidig et viktig aspekt ved det å agere skapende, som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, også utenfor kunstverden. AHG: – Det arbeidet handler jo både om at sånn er det faktisk å være kunstner, og at det i ethvert menneske, forhåpentligvis, finnes et nivå der du er så nær det du er opptatt av at det er litt pinlig. Men det handler også om at hun på sitt høyst lokale område, nemlig arket, speiler en holdning som har paralleller til alle former for handlinger, store og små.
Hvilken holdning er det?
AHG: – Hun snakker blant annet om at hun har et slags gitter i sin bevissthet som hun må arbeide seg forbi eller sprenge seg ut av. Det er det samme som i reklamespråket heter å «tenke utenfor boksen». Verket er et bilde av overskridelse, enten den er personlig eller politisk, og jeg tenker at det er en viktig side ved å være kunstner.