• Nicolas Primat skapte en hjemlig atmosfære på galleriet. Her med still fra Making of: Les Petits Hommes Vers (2007), hvor kunstneren er omgitt av nysgjerrige ekornaper.

    the Arts Catalyst

Refleksjon over vårt forhold til dyr

Av: Anja Johansen

Publisert:

Utgave: 2/2009

Del: 

Utstillingen «Interspecies» ønsker å stimulere til refleksjon over og debatt om hvordan vi ser vårt forhold til dyr, og presenterer seks kunstprosjekter som på ulike måter problematiserer det etablerte artshierarkiet. Tematikken åpner for dypt filosofiske så vel som pragmatiske, juridiske problemer i samtiden. At det i år er Darwins 200-årsjubileum gjør den ikke mindre aktuell.

Å møte på levende dyr i kunstsammenheng er unektelig et fenomen av nyere dato, til tross for forløpere i Jannis Kounellis hester eller Joseph Beuys’ coyote. Ved inngangen til det nye millenniet presenterte Eduardo Kac sin genmanipulerte, selvlysende kanin Alba (GFP Bunny, 2000), mens Marco Evarisstis tilbød publikum å starte blendere med levende gullfisk i. Kunstnerne, som i utgangspunktet ønsket å bevisstgjøre oss om ansvaret som ligger i makten vi har over andre dyr, genererte en rekke diskusjoner om de etiske implikasjonene ved bruk av dyr i kunstneriske sammenhenger. Det samme året som Kac og Evarissti skapte furore ble gruppen Justice for Animals Arts Guild (JAAG) stiftet, og kunstneren Mark Dion presenterte «Some notes towards a manifesto for artists working with or about the living world». Biokunstens diskurser kretser ofte rundt menneskenes forming av og kontroll over naturen, noe som synes mindre relevant for utstillingen Interspecies, som ble vist ved the Cornerhouse i Manchester fram til 22. mars i år. Hovedspørsmålet kurator Rob La Frenais fra the Arts Catalyst stiller er derimot: Kan kunstnere arbeide med dyr som likeverdige?
The Arts Catalyst1 er en organisasjon som vektlegger samspillet mellom kunst, forskning og aktivisme, og initierer utstillinger og prosjekter som undersøker aktuelle og omstridte tema innen vitenskapene, så vel som i samfunnet generelt.

Verdi, likeverd, verdighet
For tre år siden skapte Kira O’Reilly mediestorm i England med sin performance Inthewrongplaceness, dokumentert og distribuert gjennom fotografier, hvor kunstneren lå naken på gallerigolvet med en død hunngris i armene. Ved åpningen av «Interspecies» valgte O’Reilly en mindre provoserende tilnærming enn i 2006, og tilbrakte 36 tilsynelatende harmoniske timer med en levende hunngris kalt Deliah, i en innhengning i galleriets øverste etasje (Falling asleep with a pig). I begge settingene behandlet kunstneren grisen (død eller levende) med oppriktig interesse og stor respekt, uten å henfalle til ensidig moralisme eller mystifisering.
I vestlige moderniserte samfunn blir dyr ofte gjenstand for enten objektifisering gjennom henholdsvis matvareindustrien og forskningen (med patenterte mus og kaniner), eller antropomorfisme gjennom populærkulturelle uttrykk. I sin nyeste bok When Species Meet (2008) kritiserer biologen og vitenskapsteoretikeren Donna Haraway begge disse ytterlighetene. Hun understreker at snarere enn å definere dyrene ut i fra en menneskelig målestokk, må vi finne nye måter å samhandle med de på. For kanskje dreier det seg ikke så mye om likeverd, som om verdighet for begge parter? Eller som Haraway skriver: «the chance of getting on together with some grace»2.

Menneskedyret
Med utgivelsen av Artenes opprinnelse revolusjonerte Darwin både vitenskap, verdensbilder og forståelsen for samspillet mellom artene på kloden. 150 år etter kan genetikken fortelle oss at vi deler 98% av vårt DNA med sjimpansene. Egenskaper man tidligere har ansett som særegne for mennesker, slik som verktøybruk, opprettelse av sosiale allianser, så vel som løgn og kreativitet, er observert hos høyerestående primater, og grundig dokumentert av primatologer som Jane Goodall, samt forskere innen kognitiv etologi. Hvilke etiske og juridiske konsekvenser dette eventuelt bør få har stått sentralt for dyrevernbevegelsen, og ble sist aktualisert i fjor høst da østerrikske dyrerettsaktivister anket inn en sak for menneskerettighets-domstolen i Strasbourg på vegne av sjimpansen Matthew Hiasl Pan.3
Kunstnerne Nicolas Primat (tilfeldigvis hans opprinnelige navn) og Rachel Mayeri samarbeider begge nært med primatologer og forskere innen kognitiv etologi, i sine utforskninger av hva vi har til felles og hva som skiller mennesker fra andre høyerestående primater. Mayeri sidestiller feltopptakene av bavianer i deres naturlige habitat (Baboons as Friends) med en rekonstruksjon av lignende sosiale drama med skuespillere ved en bar, i film noir-sjangerens suggestive stil (Primate Cinema). Umiddelbart oppleves det som en banal kommentar på likheten mellom parringsritualene hos mennesker og bavianer, men om man vil kan man også lese inn problematiseringer av en slik sammenligningspraksis, myter om natur, og igjen filmens rolle i reproduksjonen av de samme mytene. Både Portrait de Famille (Saimiris) og Making of: Les Petits Hommes Vers (2007) av Primat er uhøytidelige og lekne videosnutter som ifølge kunstneren dreier seg om å lage film med, snarere enn om, apekatter.

Apteronotus albifrons
Videomediet er også utgangspunkt for Ruth McLennan, som har arbeidet tett med eiere av jaktfalker – et eksempel på samarbeid mellom dyr og mennesker som strekker seg langt tilbake i historien. I videoen The Hawk and the Tower (2007-09) presenteres tilskueren for et utsnitt fra storbyen London, sett fra haukens perspektiv. Teknikken er den samme som i National Geographics actionpregede «Crittercam»-serier, hvor forskerne fester kameraer på dyr for å kartlegge atferd ute i deres habitat. Slike videoer har en sterk fascinasjonskraft, men er også svært problematiske om intensjonen er å få innsikt i dyrenes verden, fra deres «perspektiv». Filosofen Thomas Nagel problematiserte denne forhåpningen i sitt berømte essay «What is it like to be a bat?» fra 1974: Mennesket kan forestille seg hvordan det vil være å oppføre seg som en flaggermus, men vi vil aldri kunne vite hvordan det er å være en flaggermus, hevder han. Å låne en «utsikt» overbrakt gjennom videoens teknologi er langt fra det samme som å erfare hva det vil si å være en hauk eller en delfin, med deres kroppsfølelse, sanseapparat og interesser.
Inne i det mørke forsøksrommet til multimediekunstneren Antony Hall, med lyd- og lyssignaler som eneste stimuli, mener jeg imidlertid å ane konturene av en fullstendig ukjent måte å persepere omverdenen på, hos arter ikke alle umiddelbart føler verken slektskap eller empati med. ENKI experiment 3 (2008) var det eneste interaktive verket på utstillingen og annonserte muligheten for å kommunisere med en elektrisk fisk av arten Apteronotus albifrons, kjent for å være både lærenem og ha god hukommelse. Anvendelsen av begrepet «kommunikasjon» appliseres her likevel ikke uten vanskeligheter, men snarere forstått som utveksling av biosignaler. Den elektriske pulsen fiskene sender ut for å orientere seg i sitt submarine miljø og kommunisere med andre elektriske fisk (EOD) oversettes gjennom et dataprogram til lysglimt og lydfrekvenser det menneskelige sanseapparat kan oppfatte, og som man tror kan ha en positiv psyko-fysiologisk effekt på menneskekroppen. Halls eksperimenter er utviklet i samarbeid med neuroforskere, elektroterapeuter og zoologer, og søker å finne mer skånsomme metoder for å involvere dyr i forskningssammenheng.

Miljøpolitiske allianser
Utstillerne på «Interspecies» har alle gått inn i tverrfaglige samarbeid med eksperter fra ulike fagområder og praksiser, så vel som dyr med spesifikke egenskaper. Alliansene viser seg å være overraskende fruktbare og får i prosjektet Pigeon Blog av Beatriz da Costa et aktivistisk tilsnitt. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med såkalte «pigeon-fanciers» i California i 2006. Dokumentasjonen er presentert gjennom video og online blogg i galleriet4. Duene er urbane dyr, og som byboere deler vi habitat med de ofte oversette og mislikte fuglene. Mens de tidligere har vært gjenstand for Darwins nysgjerrighet så vel som postvesenet og militærets utnyttelse, blir duene gjennom da Costas prosjekt egnede assistenter i lokalt miljøpolitisk arbeid. Utstyrt med GPS og sensorer for registrering av luftforurensning flyr fuglene dit menneskene ikke kan, og bidrar til å sette et lenge oversett problem i USAs storbyer på dagsorden. Bedre byklima skulle være av interesse for mennesker så vel som andre dyr.

1.www.artscatalyst.org
2.Donna Haraway: When Species Meet, Minneapolis. University of Minnesota Press, 2008, s. 15
3.Omtalt under artikkelen «Med rett til å eksistere» av Miriam Stackpole Dahl i Ny Tid, oktober 2008. 4.www.pigeonblog.mapyourcity.net