En mulig fremtidig pensjonsordning

Av: Ingeborg Stana

Publisert:

Utgave: 2/2009

Del: 

I det nye pensjonssystemet skal alle årene en arbeider og alle inntektene en har i året – opp til en øvre grense – telle med i pensjonsopptjeningen. Denne alleårsregelen kommer i stedet for 40-årsregelen og besteårsregelen, hvor en ikke får mer pensjon for opptjening etter 40 år, og hvor de 20 beste årene ligger til grunn for pensjonsopptjeningen.

Som billedkunstnere er vi i den særegne situasjon at selv om vi arbeider, kan vi i lange perioder av vår yrkeskarriere enten ha svært lave inntekter eller underskudd i næring. Det nye systemet med alleårsregelen slår derfor sterkt ut for oss kunstnere.
Sammen med Norske Kunsthåndverkere, Forbundet Frie Fotografer og Samisk Kunstnerforbund ønsker Norske Billedkunstnere å opprette en særskilt pensjonsordning for kunstnere. I Danmark, med Brian Mikkelsen som kulturminister, ble nylig ulike pensjonsmodeller for kunstnere opptegnet og diskutert. I løpet av denne våren vil det vise seg hvilken struktur de danske billedkunstnerne vil ende opp med. Uansett, – den danske argumentasjonen kan vi trekke lærdom av. I norsk skala er det tre modeller for pensjonsordning som vi finner aktuelle.
I den første modellen støtter staten kunstnere som en utvidelse av ordningen med legater til «fortsatt kunstnerisk arbeide». Her kan modellen til Bildende Kunstneres Hjelpefond være et utgangspunkt. Fondet yter nå blant annet en fast støtte til eldre billedkunstnere og deres etterlatte: Varig støtte tildeles kunstnere over 60 år med netto inntekt lavere enn garantert minsteinntekt. Støtten gis med et fast og likt årlig beløp til søkere som fyller kravene for støtten. Fondet avsetter årlig et ekstra støttebeløp rettet mot de mottakerne av varig støtte som har lavest inntekt.
I den andre modellen støtter staten kunstnernes pensjonsoppsparing med et «arbeidsgiverlignende bidrag». Her kan to ulike modeller beskrives; den ene med løpende bidrag til kunstnerens egen pensjonssparing, den andre med bidrag som supplement til pensjonsutbetalingen fra kunstnerens egen pensjonssparing. For at en slik ordning skal fungere forutsetter det et tilstrekkelig overskudd i næring, slik at det gir mening med en oppsparing, og at en betydelig del av målgruppen er tilstrekkelig interessert.
Den tredje modellen består av at staten støtter en særskilt pensjonsordning som sikrer profesjonelle kunstnere et minimum på tre pensjonspoeng årlig. Systemet kan modelleres etter dagens ordning for omsorgspoeng. Pensjonsgrunnlaget for profesjonelle kunstnere bør kunne være minimum det samme som for omsorgsarbeid. Kompensasjonspoengene vil da gjelde for «mellomlegget» mellom egen inntekt og pensjonsgrunnlaget, slik at profesjonelle kunstnere i alle kategorier omfattes av ordningen.
Kunstnerne vil i dette bildet utgjøre en marginal gruppe tallmessig. Før en eventuelt går inn for en særskilt pensjonsordning for kunstnere, ser vi at det kan være nødvendig å definere noen kriterier for å være kunstner og også for fastsetting av grunnlag og pensjonsopptjening. Vi tror imidlertid ikke dette vil være en uoverkommelig hindring. Tildelingskriteriene for garantert minsteinntekt kan være gjeldende også for særskilt pensjonsordning. Et annet og bredere kriterium kan være en ordning som vil gjelde de som skatter og leverer selvangivelse på de særskilte skjemaene for billedkunstnere og kunsthåndverkere.
En utredning av over nevnte modeller vil sees i sammenheng både med forslag til generell ny pensjonsordning og også en fremtidig kunstnermelding.